Siste nytt innen immaterial- og markedsføringsrett (november og desember 2024)

Nytt fra patentretten

Sluttstrek i apiksaban-saken. ny tingrettsdom om arbeidstakeroppfinnelser

Vi omtalte to dommer fra tidlig november i vårt nyhetsbrev som kan leses her:

• Høyesteretts ankeutvalg enstemmige beslutning 4. november å nekte anke over Borgarting lagmannsretts dom i den såkalte apiksaban-saken (sak nr. 23-141798ASD-BORG/03) fremmet for Høyesterett, slik at Borgarting lagmannsretts dom er rettskraftig.

• Oslo tingretts dom 1. november dom i en sak om fastsettelse av rimelig vederlag for arbeidstakeres oppfinnelser etter arbeidstakeroppfinnelsesloven (domreferanse 24-002837TVI-TOSL/04).
  

Kan patenthaver begrense uselvstendige patentkrav?

Borgarting lagmannsrett avsa 21. oktober dom der spørsmålet var om det amerikanske legemiddelselskapet Merck Sharp & Dohme LLC ("MSD") kunne kreve begrensning av uselvstendige krav i sitt patent NO 321999 i henhold til patentloven § 39a. Saken ble ikke omtalt i vårt nyhetsbrev for september og oktober og omtales derfor her. Lagmannsretten svar på spørsmålet var nei.

Patentet ble innvilget i 2006 og omfatter virkestoffet sitagliptin, som brukes i behandling av diabetes. Patentet har 19 krav, hvorav krav 1 er selvstendig, mens de omstridte kravene 3 og 15 er uselvstendige. MSD ønsket å begrense kravene til kun å omfatte kombinasjonen av sitagliptin og metformin for å etablere et sikrere grunnlag for SPC-beskyttelse.

Patentstyret avslo begjæringen med henvisning til at endringene ikke utgjorde en reell begrensning av patentvernet, ettersom det selvstendige krav 1 forble uendret. Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR") opprettholdt avslaget og anket saken til Oslo tingrett, som frifant KFIR. MSD anket deretter saken til Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsretten kom frem til at Klagenemndas rettsforståelse var riktig da de avslo MSDs begjæring om begrensning av uselvstendige krav. MSDs anke ble derfor forkastet. Lagmannsretten uttalte at selv om § 39a ikke skiller mellom selvstendige og uselvstendige krav, må bestemmelsen leses i sin helhet, med den betydning at patentloven § 39a forutsetter at begrensninger i patentkravene må medføre en reell begrensning av patentvernets omfang. Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) artikkel 105a måtte forstås på samme måte.

• Du kan lese dommen (LB-2024-75551) her.

Dommerhabilitet og oppnevnelse av fagkyndig meddommer

Oslo tingrett avgjorde i kjennelse av 1. desember at en fagkyndig meddommer var inhabil.

Den underliggende saken gjelder et søksmål der et selskap innen oljeservicebransjen har saksøkt et annet selskap for patentinngrep. Partene var opprinnelig enige om å foreslå den fagkyndige meddommeren.

Bakgrunnen for den etterfølgende inhabilitetsinnsigelsen var at et investeringsselskap som hadde eierandeler i det saksøkte selskapet, også hadde eierandeler i selskapet som meddommeren var ansatt i. Meddommeren var også aksjeeier med opsjoner i dette selskapet.

Til tross for at det var snakk om en relativt beskjeden eierandel (7,5 %), mente Oslo tingrett at dette var nok til at den fagkyndige meddommeren var inhabil. Det ble lagt vekt på at selskapet trengte kapitaltilførsel, og at investeringsselskapet kunne trekke seg ut. Den svake økonomien til arbeidsgivers selskap og meddommerens egeninteresse i å redde selskapet, utgjorde etter rettens syn forhold som gjorde ham særlig utsatt for påvirkning fra investorer som er tjent med et utfall i saksøktes favør. Retten la ikke vekt på at investeringsselskapet allerede har meldt at de skal trekke seg ut av investeringer i Norge.

Thommessen bistod saksøkte i saken. Den underliggende saken skal behandles av tingretten i 2025.

Saksreferansen er 23-172259TVI-TOSL/05.

Patent opprettholdes med begrenset kravsett

Oslo tingrett avsa 20. desember dom der spørsmålet var om et vedtak fra Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR") skulle kjennes ugyldig, samt krav om sakskostnader.

Bakgrunnen var at KFIR etter innsigelse fra tredjepart kom til at Aker Solutions' patent nr. 345882 kunne opprettholdes, men med et begrenset kravsett. Begrensningen var begrunnet av KFIR med at det meddelte kravsettet inneholdt endringer som ikke fremgikk av søknaden da den ble inngitt, jf. patentloven § 13.

Aker Solutions påklaget vedtaket. Partene ble senere enige om at det meddelte kravsettet ikke inneholdt ulovlige endringer, jf. patentloven § 13, slik at de omtvistede endringene har tilstrekkelig dekning i søknaden som opprinnelig ble inngitt. Tingretten avsa dom i medhold av sammenfallende påstander, jf. tvisteloven § 9-7.

Aker Solutions ble tilkjent sakskostnader, som KFIR også hadde anerkjent, men retten reduserte det totale beløpet til kr 250 000 kroner, da det ble vurdert som rimelig og nødvendig i lys av sakens omfang og kompleksitet.

Saksreferansen er 24-111324TVI-TOSL/04.

Nytt fra varemerke- og designretten

Nytt avslag fra Patentstyret i stratos-sagaen

Patentstyret har avslått Orkla Confectionery & Snacks Norge AS' ("Orkla") søknad om å registrere fargen Pantone 2144 C som varemerke for vareangivelsen "porøs sjokolade".

Saken ble behandlet i kjølvannet av dommen fra Oslo tingrett av 7. juni 2024 i Stratos/Freia Boble-saken, hvor retten konkluderte med at Orkla hadde enerett til å bruke blåfargen Pantone 2144 C for "porøs melkesjokolade" som følge av innarbeidelse. Vår omtale av dommen kan leses i dette nyhetsbrevet. Partene inngikk senere et forlik, som omtalt her.

Både Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) har tidligere konkludert med at Pantone 2144 C ikke har særpreg som kjennetegn for vareangivelsen "sjokolade" i klasse 30, og at fargen dermed ikke kan registreres for denne vareangivelsen, jf. varemerkeloven § 14 tredje ledd. Den siste søknaden om å registrere blåfargen begrenset til "porøs sjokolade" har nå fått samme utfall.

Patentstyret vurderte først kravet om iboende særpreg etter varemerkeloven § 14 første ledd. I lys av at farger generelt ikke har iboende særpreg, samt at blåfarger brukes på emballasjen til flere sjokoladeprodukter fra ulike produsenter, fant Patentstyret at fargen ikke var uvanlig eller unik nok til å indikere kommersiell opprinnelse for "porøs sjokolade". Fargen manglet dermed iboende særpreg for den angitte varen.

Videre vurderte Patentstyret friholdelsesbehovet for blåfargen. I motsetning til tingrettens vurdering av friholdelsesbehovet for "porøs melkesjokolade", kom Patentstyret til at friholdelsesbehovet for "porøs sjokolade" var særlig stort. Standpunktet er blant annet begrunnet i at den blå fargen Pantone 2144 C er en primærfarge og at varemerkeregistrering av primærfarger kan gi innehaveren en uberettiget konkurransefordel, samt at merket gjelder en vare som markedsføres mot allmennheten. Denne vurderingen samsvarte med KFIRs tidligere vurdering av friholdelsesbehovet for "sjokolade". Patentstyret så ikke grunn til å skille mellom "sjokolade" og "porøs sjokolade" i vurderingen. I tillegg ble det vektlagt at registrering av farge også gir forvekselbarhetsvern mot bruk av lignende blåfarge for samme eller lignende varer. Dette ville forsterket konkurransefordelen ytterligere.

Patentstyret kom videre til at Orkla heller ikke hadde oppnådd særpreg gjennom innarbeidelse etter varemerkeloven § 14 første ledd og tredje ledd, jf. § 3 tredje ledd. Selv om det forelå en prejudisiell vurdering av innarbeidelsesspørsmålet fra tingretten på vedtakstidspunktet, viste Patentstyret til at Orklas søknad om å registrere fargen for "porøs sjokolade" omfattet en bredere krets av varer enn "porøs melkesjokolade", som tingretten vurderte.

Patentstyret tolket også bevismaterialet i form av markedsundersøkelser annerledes enn tingretten. Ifølge Patentstyret gjør den omfattende og langvarige bruken av blåfargen i markedsføringen av Stratos-sjokoladen det mer sannsynlig at forbrukerne forbinder blåfargen med Stratos/Nidars emballasje, snarere enn at de oppfatter den som Orklas kjennetegn. I lys av det særlig høye friholdelsesbehovet, slo Patentstyret fast at det kreves betydelig mer enn at 72 % forbinder blåfargen med én aktør og 66 % med Orkla, for at Orkla skal ha oppnådd særpreg gjennom innarbeidelse.

Orkla har varslet at vedtaket vil bli påklagd til KFIR.

Design: Begjæring om midlertidig forføyning etter salg av påståtte kopiovner

Historisk går det en del tid mellom hver en gang en designtvist er oppe for domstolene, men Romerike og Glåmdal tingrett avsa 27. november kjennelse i en sak mellom Mill International AS ("Mill") og Power Norge AS ("Power").

Mill begjærte midlertidig forføyning mot Power for påståtte inngrep i registrert design og brudd på markedsføringsloven i forbindelse med Powers salg og markedsføring av to typer konvektorovner, apparater til innendørs oppvarming, som Mill mente var kopiprodukter av deres ovner.

Mills hovedkrav bestod i at Powers produkter krenket deres designregistrering for "varmeovn", og at produktene dessuten var i strid med markedsføringsloven §§ 30 og 25. I tillegg anførte Mill at det forelå sikringsgrunn ved at Powers omsetning av kopivarer påfører Mill vesentlig skade i form av reell forveksling i markedet, tapte markedsandeler og tapt omsetning, samt skade på Mills renommé og goodwill.

Retten foretok en grundig vurdering av Mills hovedkrav etter designloven § 9. Retten pekte blant annet på at selv om konvektorovner er underlagt visse tekniske og fysiske krav som begrenser designerens frihet, har designeren et ikke ubetydelig spillerom ved utformingen av produktet. Powers produkter hadde klare og relevante likheter med Mills registrerte design for så vidt gjaldt fargevalg og fysisk utforming, uten at disse likhetene var funksjonelt bestemt.

Retten konkluderte med at Mill hadde sannsynliggjort både hovedkrav og sikringsgrunn. Forføyningen var ikke uforholdsmessig, ettersom Mill hadde en sterk interesse i å beskytte sitt design, mens Power selv måtte selv bære den økonomiske og kommersielle risikoen ved å lansere produkter som utgjør inngrep i et registrert design tilhørende en konkurrent.

• Kjennelsen er tilgjengelig her

Ny dom om varemerker fra oslo tingrett: varemerket "strøsmelt" må slettes som følge av manglende oppfyllelse av bruksplikten

Oslo tingrett avsa 29. november dom mellom Trygg Fremtiden AS ("Trygg Fremtiden") og Frederick Schaefer på den ene siden, og Optimera AS ("Optimera") på den andre. Saken omhandlet påstand om varemerkeinngrep i varemerket "Strøsmelt" og krav om kompensasjon etter varemerkeloven § 58, samt motkrav om sletting av merket på grunn av manglende bruk. Oslo tingrett kom til at varemerket skulle slettes, og Optimera ble frifunnet for varemerkeinngrep.

Schaefer registrerte varemerket "Strøsmelt" i 2015 for et smelteprodukt til bruk på is. Han solgte et begrenset antall kanner med produktet i 2015 og 2016. Produktet har ikke blitt solgt siden vinteren 2017. I 2021 lanserte Optimera, en av Norges ledende aktør innen salg av byggevarer, et produkt med samme navn. Schaefer ble senere oppmerksom på produktet, og kontaktet Optimera i romjulen 2023 for å gjøre sistnevnte oppmerksom på det registrerte varemerket "Snøsmelt". Parallelt overførte Schaefer varemerket til Trygg Fremtiden, som senere fremmet krav mot Optimera om vederlag og erstatning. Optimera fremmet motkrav om sletting av varemerket.

Tingretten vurderte først spørsmålet om sletting av varemerket. Varemerkeloven § 37 oppstiller bruksplikt ved at varemerker må være tatt i "reell" bruk innen fem år fra registreringsavgjørelsen, og at varemerket for øvrig ikke må være avbrutt i en femårsperiode. Retten påpekte at Schaefer ikke hadde brukt varemerket siden 2017, og at det ikke forelå rimelig grunn for unnlatelsen av bruk. Dermed ble registreringen av varemerket "Strøsmelt" besluttet slettet, jf. varemerkeloven § 37.

Når det gjaldt krav om vederlag for varemerkeinngrep, fant retten at Optimera ikke hadde krenket Schaefers eller Trygg Fremtidens enerett, ettersom Schaefer ikke hadde noen aktiv omsetning av produktet på tidspunktet for Optimeras bruk, i tillegg til at Optimeras bruk av navnet "Strøsmelt" skjedde i form av en beskrivende betegnelse på produktet, ikke en angivelse av varens opprinnelse, og dermed ikke var egnet til å skade varemerkets funksjon. Retten avviste derfor vederlagskravet.

Saksreferansen er 24-068356TVI-TOSL/03

Oslo tingrett: det kombinerte merket "best amino" er beskrivende og mangler særpreg

Oslo tingrett avsa 18. desember dom mellom CJ CheilJedang Corporation ("CJ") og Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR"). Saken omhandlet gyldigheten av KFIRs vedtak om å nekte registrering av det kombinerte merket BEST AMINO, med spørsmål om merket er beskrivende og mangler nødvendig særpreg. Oslo tingretten opprettholdt KFIRs vedtak.

CJ, et sørkoreansk selskap med spesialisering innen mat og bioteknologi, søkte om registrering av det kombinerte merket BEST AMINO for kosttilskudd og dyrefôr. Patentstyret avslo registreringen 1. desember 2023, og avslaget ble opprettholdt av KFIR 10. mai 2024. CJ brakte deretter saken inn for Oslo tingrett.

Retten vurderte først om merketeksten BEST AMINO er beskrivende. Retten konkluderte med at ordet "BEST" oppfattes som en kvalitetsangivelse, mens "AMINO" er en vanlig forkortelse for aminosyrer, noe som gjør merket beskrivende for de aktuelle varene. Retten fant også at den grafiske utformingen av merket ikke tilfører nødvendig særpreg, da den anses som ordinær og ikke i stand til å avlede oppmerksomheten fra den beskrivende teksten.

Videre vurderte retten om merket kunne ha oppnådd særpreg gjennom bruk. CJ påpekte at merket hadde vært i omfattende bruk og oppnådd anerkjennelse, men retten fant at det ikke forelå tilstrekkelig dokumentasjon som beviste at merket hadde oppnådd særpreg i Norge før registreringsdatoen. At merket har blitt tillatt registrert i over hundre land, inkludert av European Union Intellectual Property Office (EUIPO), ble ansett som relevant, men ikke avgjørende.

På denne bakgrunn konkluderte retten med at BEST AMINO-merket er beskrivende og mangler særpreg for de varer det er søkt registrert for, og KFIRs vedtak ble dermed opprettholdt som gyldig.

• Dommen (TOSL-2024-109338) kan leses her

Dom fra eu-domstolen (i): administrasjonen for ukrainas grensevakttjeneste kan ikke registrere "russian warship, go f**k yourself"

EU-domstolen avsa 13. november dom i saken der Administrasjonen for Ukrainas grensevakttjeneste påanket EUIPOs avslag på søknad om registrering for EU-varemerke av slagordet "RUSSIAN WARSHIP, GO F**K YOURSELF". EU-domstolen opprettholdt avslaget.

Varemerket ble søkt i mars 2022, og omfatter en rekke varer og tjenester, inkludert elektronikk, klær og underholdning. Slagordet har sitt opphav i den russiske invasjonen av Ukraina, som den siste kommunikasjonen fra en ukrainsk grensevakt til en russisk militærkrysser 24. februar 2022.

Søknaden ble først avslått under henvisning til at registrering ville være i strid med offentlig moral. Søkeren påanket avgjørelsen, og EUIPOs Board of Appeal avslo deretter søknaden under henvisning til at merket var å anse som et politisk slagord og manglet særpreg.

I anken til EU-domstolen hevdet klageren at EUIPO hadde anvendt varemerkeforordningen feil ved å klassifisere merket som et politisk slagord, og at merket dermed ikke hadde blitt vurdert tilstrekkelig i forhold til de spesifikke varene og tjenestene det gjaldt. Klageren argumenterte for at merket hadde en unik tilknytning til den ukrainske grensevakten og at det derfor burde bli ansett som særpreget.

EU-domstolen vurderte klagerens argumenter og konkluderte med at EUIPO hadde anvendt regelverket korrekt. Domstolen fremhevet at et viktig kriterium for særpreg er at merket må kunne identifisere varene eller tjenestene som kommer fra en spesifikk virksomhet. Selv om politiske slagord ikke automatisk mangler særpreg, fant domstolen at merket ikke oppfylte dette kravet på grunn av sin politiske konnotasjon. Slagordet var for nært knyttet til den konkrete situasjonen da slagordet ble uttalt den første gangen.

• Dommen kan leses her.

Dom fra eu-domstolen (ii): Chiquitas figurmerke kan ikke registreres

EU-domstolen avsa 13. november dom i saken mellom Chiquita Brands ("Chiquita") og Det europeiske kontoret for immaterielle rettigheter ("EUIPO") vedrørende Chiquitas registrering av et EU-varemerket (figurmerke) bestående av en blå og gul oval for flere matvaremerkekategorier.

Bakgrunnen for saken var at Compagnie financière de participation fra Marseille, Frankrike, i mai 2020 fremmet en begjæring til EUIPOs ugyldiggjøring av merket, ettersom det manglet særpreg. I mai 2023 ble merket erklært ugyldig, da EUIPO konkluderte med at merket manglet særpreg og at Chiquita ikke hadde bevist at det hadde oppnådd særpreg gjennom bruk.

I sin vurdering bekreftet EU-domstolen at verken formen eller fargekombinasjonen av merket tilførte tilstrekkelig særpreg. Den enkle ovale formen ble ansett som en geometrisk figur uten minneverdige kjennetegn. Fargekombinasjonen, som besto av primærfarger, var vanlig i bransjen og bidro ikke til å skille merket fra andre produkter.

Domstolen bemerket videre at Chiquita ikke hadde klart å bevise at merket hadde oppnådd særpreg i hele EU, ettersom bevisene kun omfattet fire medlemsland, og merket ofte ble presentert med tilleggselementer som ordet "chiquita".

Dommen kan leses her.

Nytt fra opphavsretten

Dom fra lagmannsretten om erstatningsutmåling: Siste deldom i helsenor-saken

Borgarting lagmannsrett avsa 11. november den siste deldommen i tvisten mellom de konkurrerende helsebemanningsselskapene Konstali Helsenor AS ("Helsenor") og Start Medical AS ("Start Medical").

Saken handlet om inngrep i databasevernet etter åndsverkloven § 24 og forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven § 3 og tidligere markedsføringsloven § 28. I den første deldommen, avsagt 9. oktober 2023, konkluderte lagmannsretten med at Start Medical hadde krenket Helsenors databasevern og grepet inn i deres forretningshemmeligheter. Denne dommen er omtalt i et tidligere nyhetsbrev. Saken fra 11. november 2024 gjaldt erstatnings- og vederlagsutmålingen.

Lagmannsretten kom til at inngrepet i databasevernet ga Helsenor krav på dobbelt av rimelig vederlag for bruken av Helsenors data, fastsatt til kr 5 200 000, jf. åndsverkloven § 81 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd. I mangel på veiledning fra lisensierings- eller bransjepraksis knyttet til fastsettelsen av vederlaget, kom lagmannsretten til at beregningen måtte ta utgangspunkt i hva vederlaget ville vært dersom partene hadde inngått en lisensavtale. Vederlaget ble fastsatt som en prosentandel av de inntektene som stammet fra Start Medicals bruk av Helsenors data. Lagmannsretten vurderte at et rimelig vederlag for bruken var 2,5 prosent av inntektsgrunnlaget på 105 millioner kroner.

Prosentsatsen ble fastsatt etter en skjønnsmessig vurdering, der det ble lagt særlig vekt på at Start Medical kun hadde tilegnet seg deler av Helsenors database og kun hadde tilgang til dataene, ikke programvaren som Helsenor benyttet til å behandle disse. Lagmannsretten bemerket også at tilgang til data i seg selv ikke er tilstrekkelig for å generere inntekter, da inntektene også må dekke andre kostnader i tillegg til å gi et visst overskudd. Helsenors årsregnskap indikerte ifølge lagmannsretten at tilgangen til dataene hadde en lisensverdi på 2,5 prosent.

Selv om inngrepene i databasevernet og forretningshemmelighetene i stor grad sammenfalt, kom lagmannsretten til at inngrepet i forretningshemmelighetene ga Helsenor et ytterligere vederlagskrav for den bruken som ikke overlappet med databaseinngrepet. Samlet tilkjente lagmannsretten Helsenor et vederlagskrav på kr 220 000 for innloggingene til en ansatt på Helsenors vikarside.

Helsenor fikk også medhold i sitt krav på vinningsavståelse av Start Medicals oppnådde fortjeneste fra deres rettsstridige rekruttering av 14 helsevikarer på. Vinningen ble, i tråd med Helsenors krav, fastsatt til kr 960 000. Lagmannsretten konkluderte til slutt med at det ikke forelå grunnlag for å lempe ansvaret.

• Dommen kan leses her

Thommessen representerte Helsenor i lagmannsretten.

Forholdet mellom opphavsrett og avtaleinngåelser: Kunstavtale i langvarig strid er gyldig

I dom av 27. november behandlet Oslo tingrett den mediedekkede tvisten mellom kunstneren Bjarne Melgaard ("Melgaard") og hans tidligere forretningspartnere Svein Roar Grande ("Grande") og Stein Lie ("Lie"). Hovedspørsmålet i saken var knyttet til rettighetene til Melgaards kunstverk, nærmere bestemt om en avtale mellom partene om overdragelse av Melgaards kunstverk var ugyldig etter avtaleloven § 36. Tingretten kom til at avtalen var gyldig.

Bakgrunnen for tvisten var et langvarig forretningsforhold mellom partene, der Grande og Lie over flere år dekket betydelige beløp for Melgaard og hans selskap, mot at de fikk overdratt kunstverk. Høsten 2020 inngikk partene en avtale ("Hovedavtalen") med det formål å løse alle utestående krav fra tidligere avtaler mellom dem.

Melgaard tok ut stevning ved Oslo tingrett mot Grande og Lie med krav om at han er rettighetshaver av verkene, under henvisning til at det ville være urimelig å gjøre Hovedavtalen gjeldende etter avtaleloven § 36. Han krevde også tilbakelevering av kunstverk, forbud mot eksemplarfremstilling og erstatning/vederlag for bruken av hans verk. Lie fremmet en rekke motkrav. Tingretten frifant Grande og Lie for Melgaards krav, mens alle Lies motkrav ble tatt til følge.

Retten kom etter en helhetsvurdering frem til at avtalen ikke var gjenstand for revisjon under den strenge avtaleloven § 36. Hverken forholdene ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold eller øvrige omstendigheter, tilsa at det var urimelig å gjøre avtalen gjeldende overfor Melgaard. I vurderingen la tingretten særlig vekt på spesialitetsprinsippets krav til klare avtaler i åndsverkloven § 67, forholdet mellom partenes ytelser, der Melgaard etter Hovedavtalen ville ha mottatt betalinger på ca. 25 millioner kroner mer enn han ga motytelser for, samt at partene var forholdsvis jevnbyrdige erfarne næringsdrivende. Retten la også vekt på forhistorien mellom partene og måten avtalen ble inngått på. Videre ble det lagt vekt på at det var sannsynliggjort at Melgaard forstod innholdet i Hovedavtalen og tok et bevisst valg ved å inngå den, i tillegg til at Melgaard etter avtaleinngåelsen forholdt seg passiv, mens Grande og Lie oppfylte sin del av avtalen.

Tingretten uttalte at de generelle hensyn bak reglene i åndsverkloven, særlig de hensyn som beskytter kunstnere for å tilrettelegge for kulturell produksjon, er både relevante og viktige i vurderingen etter avtaleloven § 36. De konkrete forholdene i saken, slik som at Melgaard var en erfaren næringsdrivende som i mange tiår hadde solgt kunstverk i millionklassen, samt at han jevnlig mottok profesjonell rådgivning under forretningsforholdet med Grande og Lie, førte til at de opphavsrettslige hensynene ikke fikk nevneverdig betydning i saken.

Dommen illustrerer et viktig poeng i krysningspunktet mellom opphavsretten og avtaleretten. Åndsverklovens regler utgjør et sentralt vurderingsmoment ved avtaletolkning, men lovens hensyn til fordel for kunstneren som den svake part er ikke alltid avgjørende dersom de konkrete forholdene i saken taler imot en særlig beskyttelse av kunstneren. Tingrettsdommen gir en påminnelse til kunstnere og andre i kunstbransjen om viktigheten av klare og gode avtaler.

• Dommen kan leses her

Arbeidsgivers enerett til å råde over arbeidstakers fotografiske bilder?

Oslo tingretts dom av 28. november gjaldt spørsmålet om Museene i Sør-Trøndelag AS ("MiST") hadde krenket en arbeidstakers enerett til sine fotografiske bilder ved å publisere fotografiene på folkemuseets hjemmeside og Facebook-side, og for manglende kreditering. Tingretten kom til at MiST ikke hadde krenket arbeidstakerens opphavsrett, men arbeidstakeren ble tilkjent vederlag for manglende kreditering.

Arbeidstakeren var ansatt som fotoassistent hos MiST, hvor arbeidet hans hovedsakelig bestod i å digitalisere Schrøder-arkivet. Det avgjørende momentet i vurderingen av om MiST hadde krenket arbeidstakerens opphavsrett, var om fotografiene var tatt som en del av arbeidstakerens arbeidsoppgaver for museet.

Partene var uenige i om fotografering også utgjorde en del av arbeidstakerens pålagte arbeidsoppgaver og arbeidsavtalen spesifiserte ikke hvilke oppgaver arbeidstakeren hadde i sitt ansettelsesforhold. Etter en helhetsvurdering kom tingretten frem til at fotografiene ble tatt som ledd i arbeidstakerens arbeid for MiST. I mangel av klare holdepunkter ble det lagt vekt på et referat fra en fagsamtale med arbeidstakeren, der han nevnte fotografering som en del av sitt arbeid, og at bildene var lagret på MiSTs bildebank. Siden fotografier som er tatt under utøvelsen av pålagte arbeidsoppgaver tilhører arbeidsgiver etter norsk opphavsrett, konkluderte retten med at publiseringen av fotografiene ikke krenket arbeidstakerens opphavsrett.

Arbeidstakeren fikk likevel tilkjent vederlag for MiSTs manglende kreditering ved ni anledninger.

Saksreferansen er 24-136518TVI-TOSL/03

Midlertidig forføyning - kan bilde av kjent person brukes på platecover?

I kjennelse av 4. november vurderte Oslo tingrett om en begjæring om midlertidig forføyning mot Universal Music AS ("Universal") skulle tas til følge. Begjæringen gjaldt krav om at avbildningen av en kjent person ikke skulle brukes i promoteringen av en artists nye musikkalbum. Tingretten påla Universal å avstå fra all bruk av personens bilde i promoteringen av albumet, samt å fjerne alle fysiske plakater knyttet til albumpromoteringen.

Åndsverksloven § 104 fastsetter retten til eget bilde. Bestemmelsen gjør unntak for pressens bruk av bilder av offentlige personer når avbildningen har aktuell og allmenn interesse, for eksempel i forbindelse med en nyhetsartikkel. Retten kom frem til at dette unntaket ikke kom til anvendelse i denne saken. Bildet ble brukt til promotering av en annen artists musikkalbum, og ikke til en aktuell journalistisk sak om den avbildede. I tillegg inneholdt albumet krenkende omtalelser av personen, og plakatene ble hengt opp flere folketette steder i Oslo sentrum. Disse forholdene ga retten grunnlag for å ta begjæringen til følge.

• Kjennelsen (TOSL-2024-170929) kan leses her

Dom fra EU-domstolen: Kompensasjon for kopiering av andres verk - kan kompensasjonen unngås hvis den nasjonale ordningen strider mot opphavsdirektivet?

EU-domstolen avsa 14. november dom i sak mellom Reprobel CV ("Reprobel") og Copaco Belgium NV ("Copaco"). Saken gjaldt en tvist mellom Reprobel, en belgisk forvaltningsorganisasjon som forvalter rettigheter for forfattere og forlag, og Copaco som selger kopimaskiner og annet kopiutstyr.

Bakgrunn for tvisten var at Copaco nektet å betale kompensasjon til Reprobel for kopiering av andres verk, etter at EU-domstolen i en annen sak mot Reprobel hadde fastslått at den belgiske kompensasjonsordningen ikke samsvarte med direktiv 2001/29/EFs (opphavsrettsdirektivet) kompensasjonsordning.

Det overordnede spørsmålet for EU-domstolen var om de som betaler kompensasjon for kopiering kan kreve å slippe å betale etter de nasjonale kompensasjonsreglene, dersom disse strider mot kompensasjonsreglene i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b. De EU-rettslige reglene om kompensasjon for kopiering til privat bruk er implementert i norsk rett gjennom åndsverkloven § 26 fjerde ledd.

Domstolen konkluderte bekreftende. EU-domstolen viste til at private parter kan påberope seg ubetingede og tilstrekkelig presise direktivbestemmelser direkte overfor medlemsstatene. Artikkel 5 nr. 2 ble vurdert å være ubetinget og tilstrekkelig presist formulert av domstolen. Selv om artikkel 5 nr. 2 er frivillig for medlemsstatene å implementere, er regelen som følger av bestemmelsen likevel ubetinget bindende dersom medlemsstatene faktisk velger å implementere bestemmelsen i nasjonal rett.

Retten til å påberope direktivbestemmelsen overfor medlemsstatene innebærer ifølge EU-domstolen ikke bare en rett overfor myndighetene. Retten gjelder også overfor forvaltningsorganisasjoner som utfører oppgaver av allmenn interesse, dersom dette fører til at medlemsstaten oppfyller sin direktivbestemte forpliktelse til å sørge for at opphavere blir kompensert ved kopiering av deres verk. Som den eneste forvaltningsorganisasjonen for forfattere og forlag i Belgia, kom EU-domstolen til at Reprobel utfører en slik oppgave og dermed omfattes av de plikter og krav som rettes mot medlemsstaten i vid forstand.

Ettersom EU-domstolen i en tidligere sak hadde fastslått at den belgiske kompensasjonsregelen for kopiering ikke samsvarte med opphavsrettsdirektivet artikkel 5 nr. 2 bokstav a og b, konkluderte den i favør av Copaco.

• Dommen (C-230/23) kan leses her

Nytt fra forbruker- og markedsføringsretten

TV 2 har mottatt advarsel fra medietilsynet for manglende merking av produktplassering

Medietilsynet har sendt en advarsel til TV 2 etter at de oppdaget brudd på reglene for produktplassering i underholdningsprogrammet Farmen. Tilsynet fant at tubeosten fra Kavli fikk en unødig fremtredende rolle i programmet, med zooming på tubene og lange sekvenser der deltakerne jublet og spiste osten. Medietilsynet mener dette bryter med regelen i kringkastingsloven om at produktplassering ikke skal gi varen en unødig fremtredende rolle.

• Du kan lese mer om advarselen her.

TV 2 fikk også et varsel om brudd på reglene om produktplassering under fotball-EM i Tyskland, som er omtalt i vårt forrige nyhetsbrev. Les mer her.

Ny uttalelse fra næringslivets konkurransaeutvalg: markedsføringslovens etterligningsvern

NKU publiserte nylig en uttalelse i en sak mellom Bon Dep AS og Kid ASA om påstått etterligning av produkter i strid med markedsføringsloven. Bon Dep, en familiebedrift som designer smykker og tilbehør, hevdet at Kid systematisk hadde etterlignet deres produktportefølje, spesielt Liberty-mønstrede oppbevaringsprodukter og hårstrikker, som Bon Dep hadde markedsført siden henholdsvis 2020 og 2015.

For oppbevaringsproduktene konkluderte NKU med at produktene fremsto som langt mer forskjellige i fysisk fremtoning enn de fremlagte bildene kunne gi inntrykk av. Bon Deps produktserie ble vurdert som funksjonelt begrunnet, med få særpregede eller individualiserende trekk. Utvalget bemerket også at Bon Dep hadde lisensiert Liberty-mønsteret fra en tredjepart, noe som ikke ga selskapet enerett til designet. Videre var markedsføringsinnsatsen fra Bon Dep begrenset, og omsetningen av produktene var relativt lav og synkende. Av den grunn la utvalget til grunn at produktserien hadde et svakt vern. Det var likheter i mønstrene, men de ble ikke ansett som identiske. Det var også andre produkter i markedet med klare likhetstrekk. Kids produkter utnyttet derfor ikke Bon Deps innsats på en urimelig måte, og utgjorde ikke etterligninger i strid med markedsføringsloven § 30.

Når det gjaldt hårstrikkene, bemerket NKU at det finnes mange lignende hårstrikker fra ulike produsenter. Bon Dep hadde ikke gjennomført noen former for beskyttelsestiltak mot liknende produkter. Siden mønstrene ikke fremsto som særpreget og en mulig utnyttelse av likhetstrekk fra Kids side ikke fremsto som urimelig, konkluderte utvalget med at det ikke forelå brudd på markedsføringsloven § 30.

Verken for oppbevaringsproduktene eller hårstrikkene fant NKU at det forelå forhold utover etterligningsvernet i § 30 som innebar at markedsføringsloven § 25 kom til anvendelse.

• Uttalelsen kan leses her

Vår Specialist Counsel Julie Rasmussen Solli har skrevet en kommentar til uttalelsen, som du kan lese her.

Ny uttalelse fra næringslivets konkurranseutvalg: Bruk og markedsføring av "røroshotellenE"

NKU behandlet nylig en klage fra Bergstadens Hotell AS mot Røros Hotell AS om bruk av navnet "Røroshotellene". Røros Hotell markedsfører sine hoteller og spisesteder under fellesnavnet "Røroshotellene" på nettsiden "Røroshotellene.no". Bergstadens Hotell, som driver hotell- og spavirksomhet i Røros, hevdet at Røros Hotell handlet i strid med markedsføringsloven ved å gi inntrykk av at alle hoteller i Røros var inkludert, noe som kunne villede forbrukere og hemme konkurransen.

NKU konkluderte enstemmig med det ikke var dokumentert at navnet "Røroshotellene" eller nettsidene etterlignet andres kjennetegn, reklamemidler eller andre frembringelser. Det foreslå dermed ikke brudd på markedsføringsloven § 30.

I vurderingen av markedsføringsloven §§ 25, 26 og 27 delte utvalget seg. Flertallet, som besto av alle deltakende utvalgsmedlemmer unntatt NKUs leder, mente at markedsføringen verken var villedende i strid med markedsføringsloven § 26 eller utilstrekkelig veiledende i strid med markedsføringsloven § 27. Utvalget anerkjente det langvarige samarbeidet mellom hotellene i Røros, men konkluderte med at nettsidene ikke fremsto som villedende eller som en samleside for alle hoteller på Røros. Flertallet påpekte at forbrukere som ikke kjente til domenenavnet ville kunne finne informasjon om andre hoteller i Røros gjennom søkemotorer. Videre mente utvalget at forbrukere er vant med samlesider for hoteller, og tatt i betraktning at Røros er en kjent turdestinasjon, vil forbrukerne forstå at nettsiden ikke ga en uttømmende oversikt over hotellene på Røros.

Flertallet la også til grunn at det ikke forelå handlinger i strid med god forretningsskikk, jf. § 25, selv om det kunne rettes en viss kritikk mot at nettsiden ikke var tydeligere på at hotellene kun tilhørte én av flere aktører på Røros.

Mindretallet mente at bruken av navnet utgjorde brudd på markedsføringsloven § 27 ved at nettsiden ikke ga tilstrekkelig veiledning om at hotellene kun tilhørte én aktør. Mindretallet uttalte også at adferden lå "svært tett opp til grensen for brudd på § 25".

• Uttalelsen kan leses her.

Gruppesøksmål mot Riverty

Forbrukerrådet har besluttet å innlede søksmål mot innkrevingsselskapet Riverty Norway AS for å ha krevd inn ulovlig høye fakturagebyrer fra forbrukere. Søksmålet er utformet som et gruppesøksmål, der Forbrukerrådet vil representere alle forbrukere som har mottatt faktura fra Riverty siden januar 2023.

Forbrukerrådet hevder at Riverty, på vegne av flere selskaper, har krevd fakturagebyrer som overstiger de faktiske kostnadene ved å produsere og sende ut fakturaene i strid med finansavtaleloven.

Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet, har uttalt at søksmålet har to hovedmål: Å sikre at forbrukerne får tilbakebetalt urettmessig innkrevde gebyrer og å disiplinere selskaper til å følge loven. Hun har også påpekt at selv om beløpene kan være små for enkeltpersoner, utgjør de samlet sett betydelige summer for selskapene som krever dem inn.

Dersom saken kommer opp for retten, vil Forbrukerrådet føre saken og dekke alle kostnader på vegne av forbrukerne.

• Les mer om gruppesøksmålet her.

Høringsforslag om å beskytte barn mot uønsket reklame i sosiale medier og spill

Barne- og familiedepartementet sendte nylig ut forslag til endringer i markedsføringsloven på høring. Formålet er å styrke barns forbrukervern i digitale medier, og det er foreslått en ny § 21 a i markedsføringsloven om at markedsføring som kan sees eller høres av barn i sosiale medier og spill ikke skal inneholde omtale av produkter eller tjenester som er uegnet for barn.

Ifølge barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) er målet er å beskytte barn under 18 år mot massiv og problematisk markedsføring. Forslaget som nå er sendt på høring vil forby eksponering av reklame for uegnede produkter, som kosmetiske inngrep, i digitale kanaler.

Det er foreslått at Forbrukertilsynet skal kunne ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på den nye bestemmelsen. Toppe har påpekt at de som driver med markedsføring har et stort ansvar, og at det er nødvendig å stramme inn reglene for å beskytte barn mot kommersielt press. Forslaget er en del av en helhetlig gjennomgang av forbrukervernet til barn i digitale medier.

• Høringsnotatet kan leses her.

Forbrukerrådet vil holde teknologiselskapene ansvarlige for utnytting av barn og unge

Forbrukerrådet har lansert rapporten «Kommersiell utnytting av barn og unge på nett», som avdekker utfordringer barn møter i sosiale medier. Rapporten peker på avhengighetsskapende mekanismer, destruktivt innhold og massivt kommersielt press som noen av hovedproblemene. Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet, understreker behovet for å ansvarliggjøre selskapene og etablere trygge tjenester for unge brukere. Rapporten foreslår flere tiltak for å motvirke skadevirkninger:

• Holde selskaper ansvarlige for å fjerne skadelige mekanismer
• Strengere håndheving av regelverk
• Oppdatering av forbrukerlovverket
• Forsiktig tilnærming til aldersverifisering
• Bedre veiledning for foreldre og barn

Forbrukerrådet advarer mot raske løsninger som tekniske sperrer for å blokkere barn fra digitale tjenester. Blyverket påpeker at slike tiltak kan true barns rett til personvern og deltakelse, og at de lett kan omgås. Hun understreker at eventuelle tekniske løsninger må oppfylle strenge krav for å ivareta barns rettigheter og sikkerhet.

• Du kan lese hele rapporten her.

Ny dom fra Borgarting lagmannsrett: Brudd på markedsføringsloven fra hårvoksprodusent

Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember dom i en sak mellom IdHair Company A/S og ByWe AS. Saken gjaldt krav om erstatning for brudd på markedsføringsloven i forbindelse med ByWes salg og markedsføring av hårvoksprodukter.

IdHair, som har opparbeidet en sterk markedsposisjon for sine hårvokser «Hard Gold» og «Extreme Titanium», hevdet at ByWe hadde etterlignet deres produkter og benyttet villedende forretningsmetoder. ByWe, som tidligere var distributør for IdHair, lanserte i 2017 sine egne hårvokser «Hard Steel» og «Extreme Carbon» etter at distribusjonsavtalen med IdHair ble sagt opp.

Lagmannsretten kom til at ByWes hårvokser ikke utgjorde en ulovlig etterligning i strid med markedsføringsloven § 30. Retten fant imidlertid at ByWe hadde brutt markedsføringsloven § 26 ved å anvende villedende fremstillinger i et informasjonsbrev til sine kunder og i reklameplakater. Informasjonsbrevet ga et feilaktig inntrykk av IDHairs distribusjonsstrategi, og reklameplakatene var egnet til å villede frisører og forbrukere om en kommersiell forbindelse mellom ByWe og IDHair.

Videre ble det konstatert flere brudd på god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. I tillegg til å gi uriktig informasjon i informasjonsbrevet, hadde ByWe gitt ut brevet mens distribusjonsavtalen med IDHair fortsatt var gyldig. ByWe hadde også brukt tilgjengeligheten av IDHairs produkter hos Europris som et argument for å fremme egne produkter, til tross for at de var klar over at de selv hadde solgt IDHairs produkter til Europris. Prisdumping av et restlager av hårvoks utgjorde også brudd på kravet til god forretningsskikk.

Lagmannsretten fastsatte erstatningen til 800 000 kroner, basert på en skjønnsmessig vurdering av det økonomiske tapet IdHair hadde lidt som følge av ByWes rettsstridige handlinger.

• Dommen kan leses her.

Nytt produktansvarsdirektiv har trådt i kraft

Den 8. desember 2024 trådte EUs nye produktansvarsdirektiv (Direktiv 2024/2853) i kraft. Det objektive ansvaret for skader forårsaket av mangelfulle produkter videreføres. Direktivet innebærer også flere viktige endringer i tråd med den teknologiske utviklingen, samt den økte mengden gjenbruk av allerede omsatte produkter.

Endringene består blant annet i følgende:

• Nye definisjoner: "Produkt"-begrepet oppdateres i tråd med praksis og den teknologiske utviklingen til også å omfatte software, AI-systemer og digitale tjenester.

• Strengere bevisbyrderegel: Det oppstilles nå flere situasjoner der det skal foreligge en presumsjon for mangel, blant annet der den saksøkte ikke fremlegger relevant bevis og der produktet ikke oppfyller EU-rettslige eller internrettslige produktsikkerhetskrav. Årsakssammenheng presumeres å foreligge dersom skaden er en typisk følge av den fastslåtte mangelen.

• Forlenget foreldelsesfrist: Både fristen for å foreta rettslige skritt på 3 år fra saksøker oppdager skaden, mangelen og den ansvarliges identitet og foreldelsesfristen på 10 år, videreføres. Det innføres i tillegg en ny foreldelsesfrist på 25 år som vil gjelde dersom det tar lang tid før symptomene på skaden viser seg, slik at saksøkeren ikke har kunnet avbryte foreldelsesfristen innen 10 år.

• Nye informasjonskrav: Saksøkte pålegges et uttrykkelig dokumentasjonskrav. Relevant bevis i saksøktes besittelse må legges frem etter saksøkerens begjæring om dette.

EU-landene har frist til 9. desember 2026 for å implementere direktivet i nasjonal lovgivning. Det vil gjelde for produkter som settes på markedet etter denne datoen, mens det tidligere direktivet fra 1985 fortsatt gjelder for produkter lansert før denne datoen.

Direktivet er merket som EØS-relevant, og en eventuell gjennomføring i norsk rett vil medføre endringer av dagens produktansvarslov.

• Direktivet kan leses her

EU-domstolen utvider produsentansvaret

EU-domstolen har avsagt dom i sak C-157/23 om tolkningen av definisjonen av begrepet "producer" i det gjeldende produktansvarsdirektivet (85/374/EEC). Begrepet er i artikkel 3 nr. 1 definert som " the manufacturer of a finished product, the producer of any raw material or the manufacturer of a component part and any person who, by putting his name, trade mark or other distinguishing feature on the product presents himself as its producer" (vår utheving).

I juli 2001 kjøpte en forbruker en Ford-bil fra Stracciari, en italiensk forhandler av Ford-biler. Bilen var produsert av Ford WAG i Tyskland og distribuert til Stracciari gjennom Ford Italia. Forbrukeren havnet i 2004 i en ulykke og pådro seg skader som følge av at airbagen ikke fungerte. Spørsmålet fra italiensk høyesterett var om Ford Italia kunne holdes ansvarlig som produsent, selv om deres navn, varemerke eller kjennetegn ikke var fysisk satt på produktet. EU-domstolen tok stilling til om det er tilstrekkelig at en distributør med delvis samme navn, varemerke eller kjennetegn som produsenten også skal anses som produsent under direktivets definisjon.

Domstolen tilla hensynet til forbrukerbeskyttelse avgjørende vekt ved tolkningen av produsentdefinisjonen. Begrepet skal også omfatte en distributør dersom:

1. varemerket produsenten har satt på produktet er det samme som i) navnet til distributøren, eller ii) et distinktivt element i distributørens navn, og
2. varemerket produsenten har satt på produktet er det samme som navnet til produsenten.

Det avgjørende for om en distributør som Ford Italia kan anses som produsent er altså ikke om deres navn er satt på produktet, slik ordlyden i direktivet kan tilsi, men heller inntrykket som skapes blant forbrukerne om at produsentansvaret også gjelder for distributøren.

EU har som omtalt ovenfor vedtatt et nytt produktansvarsdirektiv (direktiv 2024/2853) som fra og med 9. desember 2026 vil erstatte dagens produktansvarsdirektiv. Det er grunn til å tro at Domstolens anvendelse av produsentansvaret vil gjelde også etter det nye direktivet, ettersom artikkel 3 nr. 1 er videreført i direktivets artikkel 4 nr. 10 bokstav b.

• Avgjørelsen kan leses her.