Shell v. Milieudefensie – Shell vant ankesak i Nederland etter pålegg om drastiske utslippskutt

Om saken

I 2021 ble Shell i tingretten dømt til å redusere sine karbonutslipp med 45 % innen 2030, som også inkluderte utslipp fra leverandører og kunder. Miljøorganisasjonen Milieudefensie ledet søksmålet på vegne av over 17 000 nederlendere, og dommen ble sett på som en historisk seier. Saksanlegget bygger videre på den mye omtalte "Urgenda-saken" der nederlandsk Høyesterett 20. desember 2019 avsa dom der de konkluderte med at den nederlandske staten måtte kutte sine klimagassutslipp med 25 % innen 2020 for å beskytte nederlendernes rett til liv mot trusselen fra global oppvarming.

Shell anket tingrettens avgjørelse, og denne uken ble det klart at ankedomstolen i Haag tok anken til følge. Selv om Shell er forpliktet til å redusere sine karbonutslipp, kunne ikke domstolen fastsette en konkret reduksjonsforpliktelse. Kravet fra miljøorganisasjonene om konkrete utslippskutt ble derfor avvist.

I dommen skilles det mellom ulike kategorier utslipp. GHG-protokollen (Greenhouse Gas Protocol) er den mest brukte og anerkjente standarden for rapportering av klimagassutslipp. Den deler utslipp inn i følgende tre kategorier: Scope 1 (direkte utslipp fra egne installasjoner), Scope 2 (indirekte utslipp fra tredjepartsinstallasjoner) og Scope 3 (andre indirekte utslipp i selskapets verdikjede).

Noen hovedpunkter fra dommen

• Retten fastslår at Shell allerede har gjort tilstrekkelig fremgang for Scope 1 og 2-utslipp, og legger vekt på at selskapet er i ferd med å nå målene som er satt. Likevel bekrefter rettens avgjørelse at Shell har en reduksjonsforpliktelse også for Scope 1 og 2.
• Selv om Shell er forpliktet til å redusere også sine Scope 3-utslipp, var det ikke tilstrekkelig bevisgrunnlag for en konkret reduksjonsforpliktelse på 45 % innen 2030. Retten viser særlig til at det ikke er tilstrekkelig konsensus i klimavitenskapen om en spesifikk, tallfestet reduksjon.
• Ineffektivt virkemiddel: I tillegg kunne ikke Milieudefensie sannsynliggjøre at Shells overholdelse av en konkret reduksjonsforpliktelse for Scope 3-utslipp faktisk ville føre til globale reduksjoner i klimagassutslipp. Retten påpeker at andre selskaper uansett ville overta Shells markedsandeler og tilby olje og gass til Shells kunder, noe som ville begrense den samlede effekten av et slikt pålegg.
• Nye investeringer kan være i faresonen: Retten bemerker at investeringer i nye olje- og gassfelt kan være i strid med Shells forpliktelse til å sikre oppnåelse av Paris-målene. Det er derfor mulig at et krav om å stanse konkrete investeringer i nye olje- og gassfelt kunne ha ført til et annet resultat, gitt den påvirkningen slik ny produksjon av fossil brensel vil ha på det samlede klimagassutslippet.
• Oljeselskap er klimarettslig forpliktet: Retten understreker at selskaper som Shell har forpliktelser under menneskerettighetsloven, herunder OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper og FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Dette bekrefter at selskaper som Shell har et individuelt rettslig ansvar for å redusere sine utslipp, på tvers av Scope 1, 2 og 3. Selskapers forpliktelser varierer basert på deres bidrag til klimaendringer og kapasitet til å motvirke det.

Oppsummert har den nederlandske domstolen overlatt til oljeselskapene å selv legge sin egen Paris-tilpassede reduksjonskurs, men samtidig understreket at selskapene kan holdes ansvarlige hvis de skulle avvike for langt fra klimamålene. Dommen kan også tas til inntekt for at det er betydelig vanskeligere å holde oljeselskaper ansvarlige for utslipp fra leverandører og kunder, enn fra sine egne felt.

Dommens betydning for andre klimasøksmål

Dommen kan ankes til Nederlands høyesterett, og vi antar at siste ord i denne saken ikke er sagt. Det er vanskelig å forutse hvilken betydning saken vil få utenfor Nederland, men det er verdt å merke seg at den baserer seg på en generell aktsomhetsplikt som finnes i de fleste lands rett, inkludert Norge, samtidig som aktsomhetsstandarden er utledet av internasjonale normer om selskapers samfunnsansvar, herunder ansvar for å bidra til å sikre overholdelse av menneskerettighetene, Paris-avtalen mv. Det er derfor grunn til å tro at dommen vil kunne få betydning i flere jurisdiksjoner og for multinasjonale aktører.

Det har vært en betydelig økning i antall klimasøksmål mot private selskaper de siste årene, og høyutslippsaktiviteter er særlig utsatt for slike søksmål. Dersom dommen blir stående, vil den sannsynligvis gjøre det vanskeligere å anlegge søksmål med krav om helt konkrete reduksjonsforpliktelser for slike selskaper. Dommen kan likevel ikke tas til inntekt for at selskaper som Shell ikke er forpliktet til å redusere klimagassutslipp, eller at de ikke kan holdes ansvarlige for å unnlate å gjøre dette. Tvert imot understreker ankedomstolen at både stater og private aktører, særlig de som bidrar til klimaendringer, har et ansvar for å bekjempe dette, og at aktsomhetsplikten innebærer at selskaper som Shell tilpasser sine forretningsstrategier ut fra målet om å begrense global oppvarming.

Det er mulig at saken kunne fått et annet utfall dersom miljøorganisasjonene hadde anlagt den med et bredere fokus enn kun Shells manglende oppfyllelse av målet om 45 % reduksjon av utslipp. Avgjørelsen fra ankedomstolen i Haag illustrerer behovet for nøye gjennomtenkte rettsstrategier i komplekse klimasøksmål, og gir verdifulle lærdommer for både fremtidige rettssaker og for selskapers politikk rettet mot å redusere klimagassutslipp.

Styreansvar i klimasaker

De siste årene har man også sett eksempler på saker mot styrer eller bestemte styremedlemmer som gjelder deres personlige ansvar for håndtering av klimaspørsmålene på vegne av virksomheten. Det kan nevnes at styret i Shell ble saksøkt av den britiske miljøorganisasjonen ClientEarth i 2023 med påstand om sviktende håndtering av klimaspørsmål, og det er også kjent at Milieudefensie har varslet krav om styreansvar mot Shell. Shells seier i ankerunden i Haag vil trolig få betydning for hvor langt forpliktelsene til styret kan strekke seg når det gjelder det konkrete spørsmålet om 45 % utslippsreduksjon. Samtidig går ankedomstolen langt i å understreke det ansvaret et selskap som Shell har for å bidra til å nå klimamålene. Dersom dette fokuset ikke integreres tilstrekkelig i styrearbeidet, og bærekraftsforhold ikke blir tatt tilstrekkelig i betraktning i forbindelse med enhver handling og beslutning på selskapets vegne, kan et personlig ansvar fremdeles være aktuelt.