ThommessenTvist ringer julen inn med å oppsummere høydepunktene innen tvisteløsning og voldgift fra fjerde kvartal 2024 (oktober og frem til 10. desember). Thommessen har i perioden vært involvert i tre saker for Høyesterett. Disse sakene, og flere andre nyheter, kan du lese mer om i denne artikkelen.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
ThommessenTvist sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Høyesterett avklarer det mye brukte vilkåret "plutselig fysisk skade" i skadeforsikring
Høyesterett har i en dom av 7. november klargjort betydningen av et mye brukt vilkår i skadeforsikring, nemlig kravet om en "plutselig […] fysisk skade". Dette er et vilkår som må oppfylles for å få krav på forsikringsutbetalinger. På grunn av vilkårets utstrakte bruk vil avgjørelsen ha stor praktisk betydning for en lang rekke forsikringsforhold innenfor ulike landbaserte industrier.
Høyesterett bekreftet at vilkåret medfører et krav om at skaden inntrer plutselig. Det er altså ikke avgjørende når og hvordan skaden blir synbar og oppdaget. Høyesterett uttalte videre at skaden normalt inntrer på det tidspunkt den forsikrede gjenstand blir utsatt for negative, fysiske endringer.
Skader kan ofte ha inntrådt lenge før de ble oppdaget. I denne perioden vil skaden kunne utvikle seg og øke i omfang. Nettopp dette var situasjonen i saken som Høyesterett behandlet, hvor skader på et vannkraftverk først ble oppdaget flere tiår etter at skadeutviklingen hadde begynt. Høyesterett konkluderte derfor med at skaden på vannkraftverket ikke var "plutselig" og frifant forsikringsselskapet.
Høyesteretts resultat kan medføre en ubehagelig overraskelse for forsikringstagere som først oppdager en skade lenge etter at den begynte å utvikle seg. For disse forsikringstagerne kan skaden fremstå som plutselig. Høyesteretts dom medfører imidlertid at man ikke har forsikringsdekning i slike tilfeller. Resultatet er i tråd med det som har vært langvarig praksis i underinstansene og Finansklagenemnda. Fra forsikringsselskapenes side er vilkåret begrunnet med at forsikringstagere i prinsippet vil kunne forhindre slike skader selv.
Thommessen bistod forsikringsselskapet som ble frifunnet fullt ut, i samtlige tre instanser. Thommessen har gitt utfyllende kommentarer her.
Hvor langt strekker bevisforbudet for advokatkorrespondanse seg?
Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse av 23. oktober kommet til at et rederi ikke kunne kreve tilgang til korrespondanse som motparten hadde hatt med sin underleverandør, fordi denne korrespondansen hadde tilknytning til en advokats prosessoppdrag.
Den underliggende tvisten gjaldt leverandørens mangelsansvar etter levering av pakninger til propellanlegg i skip. Leverandøren mente feilen skyldtes underleverandøren. Rederiet krevde i den anledning tilgang til leverandørens korrespondanse med underleverandøren om tvisten dem imellom.
Bevisforbudet i tvisteloven § 22-5 gjelder profesjonsbasert taushetsplikt og fastsetter at retten ikke kan ta imot bevis fra blant annet advokater "om noe som er betrodd dem i deres stilling". Høyesterett viste til at rettspraksis har gitt bevisforbudet et vidt nedslagsfelt. Utgangspunktet er at "alt det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten" er omfattet at bevisforbudet.
Det er særlig to forhold denne kjennelsen bidrar til å avklare:
- Korrespondanse "knyttet til et advokatoppdrag er som utgangspunkt omfattet av bevisforbudet uansett hvilken sak korrespondansen gjelder eller hvilket formål klienten har for kontakten med advokaten."
- Det er heller "ikke avgjørende om advokaten sto som avsender eller mottaker, så lenge korrespondansen om regresskravet hadde en tilknytning til prosessoppdraget".
Med andre ord: Advokatkorrespondanse er taushetsbelagt og normalt omfattet av bevisforbudet uavhengig av hvilken sak korrespondansen gjelder. Bevisforbudet kan også omfatte korrespondanse som advokaten ikke selv har sendt eller mottatt, så lenge den har tilstrekkelig nær tilknytning til en advokats oppdrag for en klient.
Bevisforbudet for betroelser til advokat og advokatkorrespondanse rekker vidt for å ivareta formålet om å beskytte fortroligheten mellom advokat og klient, uten risiko for at noen kikker klienten i kortene.
Thommessen-partnerne Henrik Hagberg og Henrik Møinichen har ellers skrevet en fagartikkel om dette temaet i Lov og Rett nr. 1 2023 – Tvisteloven § 22-5 – Rekkevidden av bevisforbudet for advokater. Teamet blir belyst ved skriftlige vitneforklaringer, ekspertrapporter, kommersielle avtaler og e-poster med advokat i kopi.
Statsstøtte - Høyesterett tar kommunenes økonomiske aktiviteter under lupen
Høyesterett avsa 7. november 2024 dom i en sak mellom Frogn kommune og tre treningssentre, som saksøkte kommunen for brudd på statsstøttereglene i EØS-avtalen. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, og saken vil derfor bli behandlet på nytt i lagmannsretten.
Statsstøtte, altså en økonomisk fordel som ytes direkte eller indirekte fra stat eller kommune til et eller flere private foretak, vil – dersom samtlige vilkår i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 er oppfylt – være ulovlig, men med en rekke unntak. Etterlevelsen av statsstøtteregelverket kontrolleres av EFTAs overvåkningsorgan (ESA), som også som hovedregel må godkjenne tildeling av ny støtte.
Treningssentrene anførte at Frogn kommune hadde tildelt ulovlig statsstøtte til Bølgen treningssenter, som er organisert som et kommunalt foretak. Bølgen treningssenter gikk med underskudd i flere år, og mottok mer enn ti millioner kroner i driftstilskudd fra Frogn kommune mellom 2021-2022.
Saken reiser en rekke interessante spørsmål, herunder om rekkevidden av eksisterende støtteordninger, anvendelsen av det såkalte markedsaktørprinsippet (dvs. om disposisjoner foretatt av det offentlige er gjort på markedsmessige vilkår) og tolkningen av vilkårene i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1.
Høyesterett kom til at driftstilskuddene ikke var gitt under en støtteordning som var eldre enn EØS-avtalen, noe som ville gitt grunnlag for unntak fra kravet til godkjenning fra ESA. Tilskuddene måtte derfor vurderes opp mot kriteriene for statsstøtte i EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1. Høyesterett fant at samtlige vilkår for ulovlig statsstøtte var oppfylt, med unntak av at det må være gitt en økonomisk fordel. Kommunens anførsel om at vilkåret ikke var oppfylt var ny for Høyesterett, mens det for lagmannsretten hadde blitt lagt til grunn at vilkåret var oppfylt.
Høyesterett delte seg i et flertall og mindretall. Flertallet på fire dommere mente at det ikke forelå tilstrekkelig bevismessig grunnlag til å treffe en realitetsavgjørelse i spørsmålet om driftstilskuddet utgjorde en økonomisk fordel, og at det var mest forsvarlig at den nye anførselen først ble behandlet av lagmannsretten. Mindretallet mente at lagmannsretten hadde behandlet vilkåret om økonomisk fordel godt nok, og at man kunne fastslå at dette også var oppfylt. I tråd med flertallets vurdering, opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom.
Plan- og bygningsrett (strandsonevern): Ikke grunnlag for å kreve riving av eldre brygger
Høyesterett tok 3. desember stilling til spørsmålet om oppføringen av en brygge i strandsonen i Bergen på 1970-tallet var underlagt meldeplikt etter den dagjeldende bygningsloven § 84. Som tidligere instanser kom Høyesterett til at bryggen ikke var underlagt meldeplikt. Kommunens vedtak om riving derfor var ugyldig.
Saken gjaldt en brygge på 76 kvadratmeter som ble oppført mellom 1974 og 1978 på en strandeiendom i Bergen. Nåværende eier, West Coast Invest AS, hadde kjøpt eiendommen tidlig på 2000-tallet. I perioden 2009 - 2012 gjennomførte Bergen kommune en omfattende kartlegging av strandsonen for å avdekke ulovlige tiltak, og fant potensielle ulovligheter i godt over 1000 saker. Vedtak om riving av bryggen til West Coast Invest ble fattet i 2020. Lovligheten av vedtaket ble prøvd for retten og har blitt omtalt av kommunen og staten som en prinsippsak med stor overføringsverdi til tilsvarende saker.
Spørsmålet i saken var om bryggen ble ulovlig oppført etter dagjeldende § 84 i bygningsloven av 1965, som krevde at nærmere angitte tiltak ble byggemeldt før oppføring. Etter bestemmelsen var kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg og "andre varige konstruksjoner" og anlegg meldepliktige tiltak. Stridens kjerne var om bryggen var å anse som en "varig konstruksjon" etter loven.
Som utgangspunkt for tolkningen viste Høyesterett til legalitetsprinsippet, som innebærer at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Høyesterett viste deretter til både lovhistorikk, forarbeider, etterarbeider, retts- og forvaltningspraksis og andre rettsoppfatninger, uten at det ga et klart svar. Hensynene til klarhet og forutsigbarhet måtte imidlertid tilsi at lovens ordlyd måtte gis stor vekt. Høyesterett viste til at uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» måtte ses i lys av øvrige eksempler på meldepliktige tiltak i § 84, og at dette tilsa at uttrykket skulle tolkes innskrenkende. Sett i lys av de øvrige eksemplene i loven, måtte tiltaket derfor være av en viss størrelse og karakter for å være meldepliktig. Brygger av mer normal karakter og størrelse var derimot ikke underlagt meldeplikt.
Til slutt vurderte Høyesterett om bryggen til West Coast Invest var meldepliktig da den ble ført opp. Blant annet fordi bryggen ikke var vesentlig større enn det som fremstod naturlig for den aktuelle eiendommen, fant Høyesterett at bryggen ikke var meldepliktig. Kommunens vedtak om riving var derfor ugyldig.
Dommen har stor betydning for hvilke eldre tiltak i strandsonen som er lovlige. Dommen avklarer etter vårt syn langt på vei at mindre private brygger oppført under dagjeldende regler i bygningsloven, må anses lovlige og ikke kan kreves revet etter dagens regelverk.
Høyesterett setter sluttstrek i apiksaban-saken
Høyesteretts ankeutvalg besluttet 4. november at det ikke var tilstrekkelig grunn til å behandle anken over Borgarting lagmannsretts dom i den såkalte apiksaban-saken. Dermed blir Borgarting lagmannsretts dom 3. juni i saken mellom Teva Pharmaceutical Industries Ltd. og Teva Norway AS ("Teva") og Bristol-Myers Squibb Holdings Ireland Unlimited Company ("BMS") stående. Thommessen representerte BMS for lagmannsretten og Høyesterett.
Saken gjaldt gyldigheten av BMS' patent NO 328 558 ("NO '558") og supplerende beskyttelsessertifikat SPC/NO 20110021 ("SPC/NO '021"), som beskytter virkestoffet apiksaban. Virkestoffet inngår i BMS' legemiddel til behandling og forebygging av blodpropp, Eliquis.
Teva hadde i 2022 saksøkt BMS og hevdet at patent NO '558 var ugyldig på grunn av manglende oppfinnelseshøyde og ulovlig endring. Teva påsto i tillegg at SPC/NO '021 var ugyldig fordi basispatentet var ugyldig. Teva anførte for lagmannsretten at patentet manglet oppfinnelseshøyde fordi oppfinnelsens tekniske effekt ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort i patentsøknaden til at det kunne bygges på denne tekniske effekten ved oppfinnelseshøydevurderingen. Videre ble det anført at oppfinnelsen ikke hadde oppfinnelseshøyde som utvalgsoppfinnelse. Tevas påstandsgrunnlag for SPC/NO '021 ble begrenset til at patentet var ugyldig fordi basispatentet var ugyldig.
Lagmannsretten fant at kravene for å sannsynliggjøre teknisk effekt i søknaden ikke er særlig strenge. Kravet er at det ut fra søknaden må fremstå som troverdig for en fagperson at den tekniske effekt som oppfinnelsen hevdes å ha, oppnås. Lagmannsretten foretok deretter en vurdering av hva fagpersonen ut fra fagets alminnelige kunnskap ville utledet av søknaden. Lagmannsretten konkluderte blant annet med at fagteamet allerede ut fra søknaden, sammenholdt med fagets alminnelige kunnskap, ville anse det som sannsynlig at apiksaban var en potent og selektiv faktor Xa-hemmer, og at søknaden inneholdt mer enn tilstrekkelig informasjon til at det kan bygges på denne tekniske effekten ved oppfinnelseshøydevurderingen.
Lagmannsretten kom til at både patentet og SPCet var gyldige og anken ble derfor forkastet.
Thommessens faggruppe for immaterialrett og forbruker- og markedsføringsrett utgir jevnlig nyhetsbrev med siste nytt innen disse områdene. Påmelding kan gjøres her.
Når trer retten til yrkesskadeforsikring inn - og hvordan skal erstatningen utmåles?
Høyesterett har i perioden truffet to avgjørelser som belyser viktige forhold om når krav om yrkesskadeerstatning oppstår, og hvordan yrkesskadeerstatningen skal utmåles.
Avgjørelse 1: Skade etter fall på arbeidsplass var ikke en yrkesskade
Høyesterett avsa 29. oktober dom i en sak som gjaldt spørsmål om en heismontør hadde krav på yrkesskadeerstatning for en skade som oppsto etter at han falt og slo hodet i betonggulvet på jobb. Høyesteretts konklusjon var at forholdet ikke kunne anses som en "arbeidsulykke" som ga grunnlag for yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapet ble derfor frikjent.
Heismontøren husket ikke hendelsen, men mente selv at det var mest sannsynlig at han hadde snublet i et armeringsjern og deretter falt. Forsikringsselskapet mente imidlertid at det var mest sannsynlig at han hadde besvimt og deretter falt, uten noen ytre påvirkning. Høyesterett la til grunn at besvimelse var årsaken til fallet.
Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 skal forsikringen dekke "skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke". Spørsmålet for Høyesterett var om heismontørens fall var en "arbeidsulykke". Forsikringsselskapet anførte at begrepet "arbeidsulykke" skulle forstås likt som i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum, dvs. at det kreves en "ytre hending" for at en skade skal klassifiseres som "arbeidsulykke".
Flertallet i Høyesterett konkluderte med at fall forårsaket av besvimelse ikke er en "arbeidsulykke" fordi det kreves en ytre påvirkning. Høyesterett uttalte videre at forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven indirekte utelukker fall på flatt gulv. Flertallet la stor vekt på at lovens hovedformål er å unngå arbeidsulykker, hvilket innebærer at en ytre påvirkning må være til stede for at fall skal kvalifiseres som en "arbeidsulykke".
Mindretallet, bestående av én dommer, konkluderte med at det ikke gjaldt noe krav om ytre påvirkning, og at fall forårsaket av at arbeidstakeren besvimte derfor utgjorde en "arbeidsulykke".
Avgjørelse 2: Skjæringstidspunktet mellom yrkesskadeerstatning for tapt inntekt og fremtidig inntektstap
Høyesterett avsa 29. november dom i sak om hva som var "oppgjørstidspunktet" i forskrift om standardisert erstatning for fremtidig inntektstap etter lov om yrkesskadeforsikring § 2-3.
En høytlønnet arbeidstaker hadde krav på yrkesskadeerstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt. Han hadde arbeidet som helikopterpilot og fikk som følge av arbeidet tinnitus og overømfintlighet for lyd. Han ble ufør og hadde ikke vært i arbeid siden november 2016. Forsikringsselskapet hadde i april 2019 utbetalt en standardisert erstatning på kr 1 947 231 for å etablere et skjæringstidspunkt mellom lidt tap og fremtidig inntektstap.
Utgangspunktet er at arbeidstaker har krav på full erstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt. Forskriften inneholder egne regler for utmåling av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Det følger av forskriften § 2-3 første ledd at erstatning for tapt inntekt frem til "oppgjørstidspunktet" fastsettes individuelt, mens erstatning for tap av fremtidig inntekt fastsettes standardmessig. Valg av oppgjørstidspunkt er viktig fordi standardiseringen kan lede til at skadelidte med høy inntekt underkompenseres, fordi jo tidligere skjæringstidspunktet settes i prosessen, jo kortere blir perioden med individuell tapsutmåling. For arbeidstaker utgjorde forskjellen mellom utbetalingstidspunktet og domstidspunktet et betydelig beløp.
Høyesterett la til grunn at det alminnelige erstatningsrettslige oppgjørstidspunktet er det tidspunktet hvor partene er enige om oppgjøret eller domstidspunktet. Det var ikke grunnlag for å tolke forskriften § 2-3 på annen måte. Følgelig ble oppgjørstidspunktet tidspunktet for Høyesteretts dom, og ikke datoen for den ensidige utbetalingen fra forsikringsselskapet.
Thommessen tilbyr ellers løpende oppdateringer om nyheter og regelendringer innenfor arbeidsrettens område med ThommessenTracker. Mer informasjon om tjenesten finnes her.
Finansavtaler: Boliglåntaker er ikke objektivt ansvarlig for innholdet i lånesøknad
Høyesterett avsa 18. oktober kjennelse om at boliglåntaker ikke er objektivt ansvarlig for innholdet i en lånesøknad. For at banken skal kunne heve en låneavtale på grunnlag av uriktige opplysninger i lånesøknaden, må banken kunne påvise at kunden selv bevisst har tilbakeholdt eller forfalsket opplysninger eller dokumentasjon.
Bakgrunnen var at en bank hadde innvilget boliglån til en forbruker som hadde benyttet en mellommann til å sende lånesøknaden. Banken avdekket senere at det var gitt uriktige opplysninger i lånesøknaden, og at det var innsendt forfalsket dokumentasjon. Banken hevet låneavtalen, slik at hele lånebeløpet forfalt. Kunden innfridde ikke totalbeløpet, og foretok heller ikke innbetalinger på lånet. Banken krevde tvangssalg for domstolene, og fikk medhold i tingretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten hadde lagt til grunn at kunden er objektivt ansvarlig for uriktige opplysninger i lånesøknaden, selv om det er benyttet mellommann. Dette var feil lovforståelse, ifølge Høyesterett. Høyesterett slo fast at bankens hevingsadgang etter finansavtaleloven § 3-51 er begrenset til tilfeller der banken kan påvise at kunden selv bevisst har tilbakeholdt eller forfalsket opplysninger eller dokumentasjon.
Høyesterett kom også til at lagmannsretten gjorde en mangelfull vurdering av om det utgjorde selvstendig hevingsgrunnlag at kunden sluttet å betale på lån og renter etter at banken hevet låneavtalen. Høyesterett fremhevet at man må vurdere om den manglende betalingen skyldes forhold på bankens side, og la vekt på forbrukerhensyn, som tilsa at banken minst må gi kunden informasjon om virkningen av betalingsstopp dersom kunden vil bestride hevingen.
Lagmannsrettens dom ble opphevet grunnet mangelfull begrunnelse, og saken ble sendt tilbake til lagmannsretten for ny vurdering.
Skatterett - fordeling av fradrag mellom Norge og utlandet
Høyesterett avsa 12. november 2024 dom i en sak om fordeling av fradrag mellom Norge og utlandet etter skatteloven § 6-91 andre ledd. Spørsmålet i saken var om "interne fordringer" som DNBs filial i New York hadde mot hovedkontoret i Norge, skulle inngå i beregningen av avkortningen av fradrag etter skatteloven § 6-91 for perioden 2015-2019.
Bakgrunnen for saken var at DNBs filial i New York mottok innskudd, som i stor grad ble overført til hovedkontoret i Norge. Hovedkontor og filial er del av samme rettssubjekt og overføringene etablerte dermed ikke noen fordring privatrettslig. I regnskapet for New York filialen ble imidlertid overføringen ført som fordring mot hovedkontoret.
Det følger av skatteloven § 6-91 at en utenlandsk filials "eiendeler" skal medregnes i beregningen av hvor stort fradrag for rentekostnader skattyter kan nektes i Norge, dvs. fordeles til utlandet. Spørsmålet var dermed om de interne fordringene i regnskapet til filialen i New York kunne regnes som "eiendeler" i relasjon til skatteloven § 6-91 andre ledd.
Høyesterett kom, som lagmannsretten, til at de interne fordringene ikke kunne anses som "eiendeler" etter § 6-91 andre ledd. Fordringene skulle dermed ikke inngå i beregningen av fradragsavkortningen. Høyesterett tok utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd "eiendeler" og uttalte at interne fordringer ikke har økonomisk verdi – man blir hverken rikere eller fattigere av å ha et krav på seg selv. Dette støttes av privatrettslige synspunkter om at ingen kan være sin egen kreditor. Høyesterett mente at ordlyden "med betydelig styrke" talte for at filialens interne fordringer på hovedkontoret ikke skulle inngå i beregningsgrunnlaget for avkortning av rentefradraget.
Thommessen tilbyr løpende oppdateringer om nyheter og regelendringer innenfor skatterettens område med ThommessenTracker. Mer informasjon om tjenesten finnes her.
Det prosessuelle hjørnet
I det "prosessuelle hjørnet" fokuserer vi på praktiske prosessuelle avgjørelser. Vi fokuserer denne gang på to avgjørelser som begge belyser prosessuelle spørsmål som har betydning utover den enkelte sak.
1) Kan det nedlegges selvstendig påstand om at en part har overtrådt markedsføringsloven § 25?
Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse 7. november slått fast at det ikke kan nedlegges selvstendig påstand om at en part har overtrådt markedsføringsloven § 25, da dette ikke utgjorde et rettskrav, jf. tvisteloven § 1-3.
Den underliggende saken gjelder et søksmål der et selskap innen oljeservicebransjen har saksøkt et annet selskap for patentinngrep. Den saksøkte parten fremmet motkrav med blant krav om fastsettelsesdom for at to nærmere beskrevne forhold utgjorde overtredelser av markedsføringsloven § 25.
Høyesteretts ankeutvalg fant at saksøktes to påstandspunkter der det ble krevd fastsettelsesdom for overtredelse av markedsføringsloven § 25 måtte avvises. Ankeutvalget uttalte at utgangspunktet er at det skal nedlegges påstand om virkningene av at en rettsregel er brutt, og at det ikke kan nedlegges selvstendig påstand om at en rettsregel er brutt. Unntak fra dette utgangspunktet må særlig begrunnes, for eksempel påstander om at Den europeiske menneskerettskonvensjonen er krenket. Dette er nærmere drøftet i en sak Høyesterett behandlet i mai i år (HR-2024-826-A), og som vi oppsummerte i vårt nyhetsbrev fra Q2/2024. Påstander om fastsettelsesdom for overtredelser av markedsføringsloven er tidligere fremmet og tatt til følge i lagmannsrettspraksis, se f.eks. LB-2022-178187. Etter kjennelsen er det klart at slike påstandsutforminger vil bli avvist.
Det som fortsatt fremstår som noe uavklart, er om påstander om fastsettelsesdom for at noe er "rettsstridig", "i strid med god forretningsskikk" eller lignende rettslige karakteristikker, som er basert på at markedsføringsloven er overtrådt, kan fremmes hvis henvisninger til bestemmelser i markedsføringsloven ikke inntas i påstanden. I saken som ble behandlet i Høyesteretts ankeutvalg hadde saksøkte nedlagt alternative påstandspunkter, der henvisningene til markedsføringsloven § 25 var utelatt. Høyesteretts ankeutvalg kom til at påstandspunktene også måtte avvises med den alternative utformingen, men det fremgår ikke om det skyldtes at påstandspunktene ikke utgjorde rettskrav eller at det ikke forelå "reelt behov for" for å få dom for kravene, siden de aktuelle delene av anken ble forkastet etter tvisteloven § 30-9 andre ledd. Se til sammenligning LH-2023-136785, der en anførsel om avvisning ble vurdert og det ble avsagt fastsettelsesdom for at noen hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk (ikke rettskraftig).
Thommesen bistod saksøkte i saken. Den underliggende saken skal behandles av tingretten i 2025
2) Hvem tar regningen når faktiske forhold endres før ankerunde?
Den andre kjennelsen er fra 13. oktober. Saken gjaldt sakskostnadsansvar etter tvisteloven § 20-9 når krav om midlertidig forføyning avvises i ankerunden fordi faktiske forhold har endret seg etter tingrettens kjennelse.
A krevde for tingretten midlertidig forføyning for at B umiddelbart skulle stanse å krenke ham, og at B skulle slette samtlige Facebook-innlegg som omhandlet A eller hans familie. A tapte saken, men anket til lagmannsretten. Lagmannsretten var uenig med tingretten, og mente at tingretten skulle pålagt B å slette innleggene. I mellomtiden hadde likevel B allerede lukket Facebook-profilen sin, slik at innleggene kun var tilgjengelige for hans Facebook-venner. Det var derfor ikke lenger grunnlag for å pålegge sletting da lagmannsretten behandlet saken.
Spørsmålet var så hvem som skulle tilkjennes sakskostnader for tingrettsbehandlingen, når lagmannsrettens konklusjon innebar at B vant, men at A skulle vunnet i tingretten.
Hovedregelen etter tvisteloven § 20-9 er at parten som vinner i ankeinstansen, kan tilkjennes sakskostnader også for behandlingen i første instans. Lagmannsretten kom likevel til at denne hovedregelen kunne fravikes. Med henvisning til rettspraksis etter den gamle tvistemålsloven, konkluderte lagmannsretten med at det avgjørende var hva som ville blitt resultatet i tingretten. B var uenig i dette, og anket spørsmålet om sakskostnader til Høyesterett.
Høyesteretts ankeutvalg kom til motsatt konklusjon som lagmannsretten. Ankeutvalget viste til at den ulovfestede regelen lagmannsretten bygget på, ikke gjaldt for den nye tvisteloven, og at eventuelle unntak må følge av loven. Unntak finnes i tvisteloven § 20-4, som åpner for at sakskostnader kan tilkjennes også den tapende parten i noen særlige tilfeller (men med høy terskel). Utenfor disse tilfellene, er det avgjørende hvem som vinner ankesaken, uavhengig av hvem som ville vunnet i tingretten.
Voldgiftshjørnet
Norge og de andre nordiske landene er konkurransedyktige jurisdiksjoner for å gjennomføre store kommersielle voldgiftssaker, og kan være et kostnadseffektivt alternativ. Det er økt fokus på kommersiell voldgift og bruk av institusjonelle regler i Norden for å sikre at internasjonale parter kan ha tillit til prosessen. Det er også mange arrangementer om voldgift, og i første halvdel av 2025 kan vi anbefale alle interesserte å merke seg disse:
- 23.-24. januar 2025 – Swedish Arbitration Days (Stockholm) – tema: "information in arbitration"
- 26. februar 2025 – Norwegian Arbitration Day (Oslo)
- 11. mars 2025 – Nordic Commercial Arbitration Forum – Nordic Arbitration: A Strategic Choice for Business (Stockholm)
"Coming up" i Høyesterett
Vi ser nærmere på to dommer fra Borgarting lagmannsrett som skal behandles i Høyesterett:
LB-2023-126175 (heving av flyfraktavtale etter mislykket levering):
Under COVID 19-pandemien var det høy etterspørsel etter norsk laks i Kina, men på grunn av smittevernsrestriksjoner og mangel på kjølekapasitet på Guangzhou internasjonale lufthavn var det utfordrende å levere dit. For å redusere behovet for kjølekapasitet, inngikk Schenker og Grieg Seafood Sales (GSF) en flyfraktavtale som bl.a. innebar at laksen skulle utleveres til kundene i Kina kort tid etter ankomst. Det gikk ikke etter planen, og laksen stod ute i varmen og ble totalskadet. Schenker krevde betaling for fraktoppdraget, mens GSF mente at det var grunnlag for heving med tilbakevirkende kraft. GSF vant saken i både tingretten og lagmannsretten. Sakens hovedspørsmål oppfattes å være om det er grunnlag for heving med tilbakevirkende kraft, som i utgangspunktet vil bety at Schenkers betalingskrav mot GSF må anses bortfalt. Saken reiser også spørsmål om vedtagelse av standardvilkår i profesjonelle forhold og reklamasjon. Høyesterett skal behandle saken 4. april 2025.
LB-2023-152340 (kommunens erstatningsansvar etter stupeulykke):
En ung mann ble alvorlig skadet da han stupte fra en brygge i Bjørvika i Oslo. Spørsmålet i saken var om Oslo kommune var objektivt erstatningsansvarlig etter reglene om arbeidsgiveransvar, og om det var grunnlag for å redusere en eventuell erstatning som følge av uaktsomhet hos skadelidte. Lagmannsretten fant at kommunen kunne og burde ha sikret bryggen bedre mot den betydelige risiko for alvorlig skade som stuping fra bryggen kunne medføre. Kommunen hadde dermed tilsidesatt de krav mannen med rimelighet kunne stille til virksomheten, slik at det forelå erstatningansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Erstatningen ble imidlertid redusert med en tredjedel, særlig fordi mannen kunne gjort undersøkelser i forkant av stupet som ville redusert risikoen for skade. Saken er ikke berammet for Høyesterett, men vil bli behandlet i løpet av 2025.
