ThommessenTvist oppsummerer høydepunktene innen tvisteløsning og voldgift fra tredje kvartal 2024 (juli til september)
Arbeidsrett: Yrkesskadeerstatning ved skader på hjemmekontor
Høyesterett avsa 2. september dom i en sak som gjaldt spørsmålet om en sykehuslege hadde krav på yrkesskadedekning for en skade som hadde oppstått under en spisepause på hjemmekontor.
Flertallet på tre dommere konkluderte med at ulykker under lunsjpauser på hjemmekontor ikke er yrkesskadedekket, i motsetning til pauser på det ordinære arbeidsstedet. Dommen klargjør dermed rekkevidden av arbeidstakers krav på yrkesskadeerstatning ved skade på hjemmekontor.
Bakgrunnen for saken var en sykehuslege som skadet seg i en lunsjpause mens hun arbeidet hjemmefra. Sykehuslegen hevdet at hun var berettiget til yrkesskadedekning, men verken NAV eller Trygderetten mente at skaden oppfylte vilkårene for yrkesskadedekning.
Yrkesskade er i loven definert som personskade, sykdom eller dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er "yrkesskadedekket", jf. folketrygdloven § 13-3 (1). For å være "yrkesskadedekket", må yrkesskaden oppstå mens arbeidstaker "er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden", jf. folketrygdloven § 13-6 (2).
Flertallet i Høyesterett kom til at sykehuslegen ikke var "i arbeid" da hun skadet seg under lunsjpausen på hjemmekontor. Formuleringen "i" arbeid krever at ulykken må inntreffe mens arbeid utføres. Ulykker som skjer i pauser på det ordinære arbeidsstedet anses vanligvis å ha funnet sted "i arbeid". Høyesterett mente at det samme ikke gjelder for pauser på hjemmekontor. Sykehuslegen hadde derfor ikke krav på yrkesskadedekning.
Mindretallet på to dommere mente derimot at legen hadde krav på yrkesskadedekning. De påpekte at yrkesskadedekningen tradisjonelt har omfattet visse hverdagsfarer i arbeidssituasjonen, slik som ulykker i spise- og hvilepauser. Mindretallet la også vekt på samfunnsutviklingen med økt bruk av hjemmekontor.
Arbeidsrett: Oppdragsgivers plikt til å tilby annet passende arbeid seg ved oppsigelse
Høyesterett avsa 26. juni dom i en sak om gyldigheten av oppsigelse av en helsefagarbeider i Oslo kommune. Bakgrunnen var at Statens helsetilsyn hadde fattet vedtak om å frata ham autorisasjonen som helsefagarbeider. Det gjorde det umulig for ham å fortsette i stillingen, og han ble derfor oppsagt. Arbeidstaker mente at oppsigelsen var usaklig, fordi arbeidsgiver ikke hadde tilbudt ham en annen passende stilling.
Spørsmålet for Høyesterett var om oppsigelsen var ugyldig fordi arbeidsgiver ikke fremsatte tilbud om annet passende arbeid, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7. Høyesterett kom til at arbeidsgiver kan ha en begrenset og situasjonsbestemt plikt til å tilby annet passende arbeid til arbeidstakere som sies opp på grunn av egne forhold, men at plikten ikke gjaldt i denne saken. Kommunen ble derfor frifunnet.
Dommen klargjør at arbeidsgivers plikt til å tilby annet arbeid normalt bygger på følgende tre forutsetninger:
- For det første må bakgrunnen for oppsigelsen ikke være til hinder for annet arbeid. Dette vil typisk være hvis den ansatte ikke kan bebreides for årsaken til oppsigelsen. Arbeidsgiver har ingen omplasseringsplikt hvis det er tale om alvorlige pliktbrudd eller annen kritikkverdig atferd.
- For det andre er det en forutsetning for plikten til å tilby omplassering at arbeidstakers interesse i å fortsette i virksomheten gjør seg gjeldende med særlig styrke. Høyesterett nevner som eksempler høy alder eller forsørgelsesbyrde som gjør det særlig viktig å beholde inntekt.
- For det tredje er plikten betinget av at arbeidsgiver har en annen passende stilling i virksomheten ledig. Arbeidsgiver har normalt ingen plikt til å opprette en ny stiling.
Høyesterett konkluderte med at oppsigelsen av helsefagarbeideren var saklig begrunnet og frifant arbeidsgiver. Vilkårene nevnt ovenfor om plikten til å tilby annet passende arbeid var ikke til stede.
Thommessen tilbyr løpende oppdateringer om nyheter og regelendringer innenfor arbeidsrettens område med ThommessenTracker. Mer informasjon om tjenesten finnes her.
Erstatningsrett: Ingen erstatning for årevis med støy fra E18
Høyesterett avsa 26. september dom i sak der eierne av fem naboeiendommer hadde krevd erstatning for støyulemper som følge av utbyggingen av E18 i Bærum, som startet i 2022 og skal pågå til 2030.
Saken reiste flere spørsmål, men temaet vi behandler var spørsmålet om naboeiendommene hadde krav på erstatning etter grannelova § 9 for redusert omsetningsverdi av eiendommene, som følge av forbigående støyplager knyttet til utbyggingen av E18. Det hadde de ikke.
Høyesterett viste til at det er det "økonomiske tapet" som skal erstattes etter grannelova § 9. I denne saken var ulempene forbigående. Høyesterett mente at lovgiver hadde tatt et bevisst valg om at redusert bruksutnyttelse ikke ga krav på erstatning. I tillegg pekte Høyesterett på at en løsning som innebar at forbigående ulemper kunne kreves erstattet, ville føre til flere vanskelige vurderinger når det gjaldt utmåling av et eventuelt økonomisk tap. Høyesteretts flertall på fire dommere konkluderte derfor med at midlertidige støyulemper ikke utgjorde et "økonomisk tap" som ga grunnlag for erstatning.
Forsikringsrett: Adgangen til å nekte forsikring til MC-klubb tilknyttet Hells Angels
Høyesterett avsa 26. juni dom i en sak om forlengelse av eiendomsforsikring. Spørsmålet var om et forsikringsselskap kunne nekte å fornye forsikringen fordi lokalene ble benyttet av motorsykkelklubben Hells Angels MC Bergen, begrunnet med at selskapet mente det var grunn til å tro at MC-klubben var involvert i organisert kriminalitet.
Høyesterett kom enstemmig til at forholdet ikke ga grunnlag for forsikringsnekt. Avgjørelsen gir veiledning om forsikringsselskapers adgang til å nekte fornyelse av forsikringsavtale.
Forsikringsavtaleloven § 3-5 fastsetter at forsikringsselskaper bare kan nekte å fornye en forsikring hvis "særlige grunner som gjør det rimelig å avbryte forsikringsforholdet". Terskelen bør være høy, siden personer og bedrifter har behov for å tegne forsikring for å sikre seg mot økonomisk tap. Høyesterett fant ikke grunnlag for at forsikringsselskaper kan si opp forsikringer grunnet forsikringsselskapets endrede tillit til forsikringstakeren. En forutsetning for å nekte fornyelse, er at forsikringsselskapet må kunne vise til forhold som har konkret betydning for det aktuelle forsikringsforholdet. Det var ikke tilfellet i denne saken.
Oppsigelsen av forsikringsavtalen var derfor ugyldig. Selv om Hells Angels kunne anses "forbundet med bestemte kriminelle handlinger", var det ikke påberopt at den aktuelle MC-klubben eller enkeltmedlemmer i klubben utøvde kriminell aktivitet som var av konkret betydning for forsikringsforholdet. Forsikringen hadde dessuten løpt i nærmere 10 år uten anmerkninger, og ingen plikter var misligholdt.
Grunnlovsspørsmål: Ileggelse av omvendt voldsalarm var i strid med Grunnloven
Høyesterett avsa 27. september kjennelse i en sak om ileggelse av omvendt voldsalarm (elektrisk kontroll). Spørsmålet var om ileggelsen av omvendt voldsalarm, som var ilagt i medhold av straffeprosessloven § 222 g, var i strid med forbudet mot tilbakevirkende lovgivning i Grunnloven § 97. Bakgrunnen var at A hadde blitt ilagt omvendt voldsalarm fordi hun før straffeprosessloven § 222 g trådte i kraft, hadde blitt siktet for å ha brutt et besøksforbud mot sin tidligere psykolog.
Høyesterett konkluderte med at ileggelsen av omvendt voldsalarm var i strid med Grunnloven § 97. Utover å klarlegge grensene for ileggelse av omvendt voldsalarm, er vår vurdering at Høyesteretts presiseringer av Grunnloven § 97 har relevans også for saker om inngrep i økonomiske rettigheter.
Høyesterett bygget på skillet mellom såkalt "egentlig tilbakevirkning" og "uegentlig tilbakevirkning". "Egentlig tilbakevirkning" brukes om tilfellene der noe som har skjedd før loven trådte i kraft, direkte fører til en rettsvirkning. Slik tilbakevirkende kraft er kun lovlig dersom det er begrunnet i sterke samfunnsmessige hensyn. "Uegentlig tilbakevirkning" brukes om tilfellene der det gripes inn i en rettsposisjon som eksisterte før loven trådte i kraft. Slik tilbakevirkning er lovlig så lenge den ikke er særlig urimelig og urettferdig.
Høyesterett mente at bruken av omvendt voldsalarm ikke var et rent tilfelle av "egentlig" tilbakevirkning, men at bruken hadde sterke likheter med det. På grunn av de likhetene konkluderte Høyesterett med at bestemmelsen bare kunne gis tilbakevirkende kraft dersom det var begrunnet i sterke samfunnsmessige hensyn. Høyesterett spesifiserte at det ikke var tilstrekkelig at bestemmelsen i seg selv var begrunnet i sterke samfunnsmessige hensyn. Det avgjørende var at disse hensynene ikke begrunnet behovet for å gi bestemmelsen tilbakevirkende kraft.
Høyesteretts konkusjon ble dermed at ileggelsen av omvendt voldsalarm var i strid med Grunnloven § 97.
Forbrukerrett: Foreldelse av krav om standarderstatning etter innstilt flygning
Høyesterett avsa 26. juni dom i sak om standarderstatning etter innstilt flygning. Spørsmålet var om kravet var foreldet. Høyesterett konkluderte med at kravet ikke var foreldet.
Bakgrunnen for saken var en SAS-flygning fra Oslo til Bodø den 26. april 2019, som ble innstilt på grunn av pilotstreik. Når en flygning på inntil 1500 kilometer blir innstilt, har hver passasjer rett til 250 euro i erstatning etter flypassasjerforordningen, som er implementert i Norge gjennom forskrift til luftfartsloven. Passasjeren overdro sitt krav til det tyske selskapet Airhelp Limited, som har spesialisert seg på å fremme krav om standarderstatning overfor flyselskapene.
Airhelp fremmet krav mot SAS 2. juli 2019. Airhelp tok ut forliksklage to år og ti måneder etter SAS' avslag. Etter at forliksrådet innstilte saken, brakte Airhelp saken inn for tingretten.
SAS mente at kravet var foreldet fordi toårsfristen i luftfartsloven § 10-29 var oversittet før fristavbrytende forliksklage ble sendt inn. Airhelp hevdet derimot at det var den alminnelige treårsfristen i foreldelsesloven § 2 som måtte gjelde, og at kravet derfor ikke var foreldet. Det avgjørende for utfallet var hvordan "erstatningskrav etter dette kapittel" i luftfartsloven § 10-29 skulle forstås. Gjaldt toårsfristen kun for krav som direkte følger av luftsfartsloven, eller gjelder den også for krav som følger av luftfartsforskriften?
Høyesteretts flertall på tre dommere mente at luftfartsloven § 10-29 kunne forstås på begge måter. Flertallet la avgjørende vekt på forhistorien og formålet bak bestemmelsen, som tilsa at krav etter flypassasjerforordningen (slik implementert i luftfartsforskriften) ikke foreldes etter toårsfristen i luftfartsloven § 10-29. Flertallet pekte også på at reglene i flypassasjerforordningen hadde som mål å sikre et høyt beskyttelsesnivå for passasjerene, og at SAS' tolkning kunne virke som en "felle for forbrukere".
Skatterett: Om rentebegrensningsregelen og forholdet til etableringsfriheten i EØS
Den 26. juni 2024 avsa Høyesterett dom i en sak anlagt av Staten v/Skatteetaten mot PRA Group Europe AS. Høyesterett gav selskapet medhold i at rentebegrensningsregelen, i kombinasjon med konsernbidragsreglene, utgjorde en særskilt restriksjon på etableringsfriheten i EØS. Statens anke ble derfor forkastet. Høyesteretts avgjørelse er i samsvar med en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om det samme spørsmålet.
Saken gjaldt krav på fradrag i skattepliktig inntekt for pådratte gjeldsrenter. Spørsmålet for Høyesterett var om begrensningen i fradragsretten som tidligere fulgte skatteloven § 6-41 tredje ledd var i strid med etableringsfriheten i EØS-avtalen artikkel 31 jf. artikkel 34. Bakgrunnen for spørsmålet var at samvirke mellom rentebegrensningsreglene og konsernbidragsreglene gjorde at norske konsern kunne unngå eller redusere begrensningen ved å avgi konsernbidrag, noe som utenlandske selskaper ikke kan gjøre.
Saksforholdet gjaldt et norsk selskap i et internasjonalt konsern som var finansiert med en blanding av lån og egenkapital fra morselskapet i Luxembourg. Selskapet krevde fradrag for gjeldsrentene. Med hjemmel i de tidligere rentebegrensningsreglene, ble 144 millioner kroner av rentene avskåret.
Tingretten ba EFTA-domstolen avgi en rådgivende uttalelse om de norske reglene samlet sett utgjorde en restriksjon etter EØS-artikkel 31 jf. artikkel 34. EFTA-domstolen konkluderte med at de norske rentebegrensningsreglene sammen med konsernbidragsreglene utgjorde en særskilt restriksjon på etableringsfriheten i EØS. Høyesterett fulgte derfor EFTA-domstolens uttalelse gitt den vekt EFTA-domstolens uttalelse har.
vurdering.
Thommessen tilbyr løpende oppdateringer om nyheter og regelendringer innenfor skatte- og avgiftsrettens område med ThommessenTracker. Mer informasjon om tjenesten finnes her.
"Det prosessuelle hjørnet"
I det "prosessuelle hjørnet" er fokuset på praktiske prosessuelle avgjørelser. Vi fokuserer denne gang på to avgjørelser om lagmannsrettens adgang til å nekte anker over dommer fra tingretten.
Utgangspunktet er at en part har adgang til å få en tingrettsdom overprøvd av lagmannsretten. Tvisteloven § 29-13 oppstiller imidlertid begrensninger i ankeretten, dels fordi tvistesummen er lav og dels fordi anken ikke vil kunne føre frem:
"(1) Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 250 000 […]
(2) Anke over dom kan nektes fremmet når lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre fram. En nektelse kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner."
To nye kjennelser fra Høyesterett belyser praktiseringen av denne bestemmelsen.
***
1) Krav til begrunnelse når anker nektes fordi det er "klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre fram"
Den første kjennelsen er fra 26. juli. Saken gjaldt spørsmålet om lagmannsrettens begrunnelse for å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd var tilstrekkelig for å vise at retten hadde foretatt en reell overprøving. Høyesteretts ankeutvalg kom under dissens (2-1) til at lagmannsrettens knappe begrunnelse for ankenektelsen var tilstrekkelig, og at det dermed ikke forelå saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens beslutning.
Ankeutvalgets flertall pekte på at lagmannsrettens beslutning om å nekte anken måtte leses i sin helhet. Lagmannsretten hadde gitt en tilstrekkelig begrunnelse ved at den: (1) tok korrekt utgangspunkt i hvilke typer feil som ble påberopt i anken og hva de bestod i, (2) viste til tingrettens bevisvurdering og konklusjon i det sentrale spørsmålet i saken, og (3) uttalte at anken ikke brakte noe nytt i saken som kunne føre til et annet resultat.
Mindretallet hadde etter vårt syn en mer prinsipiell tilnærming til spørsmålet. Mindretallet viste til at adgangen til overprøving av realitetsavgjørelser er en viktig rettssikkerhetsgaranti, og at kravet til begrunnelse skal sikre at domstolen foretar en reell og selvstendig vurdering hvor beslutningen er etterprøvbar og kan overprøves effektivt. Det var problematisk, ifølge mindretallet, at lagmannsrettens begrunnelse kun viste at lagmannsretten hadde oppfattet feilene som var påberopt, mens lagmannsrettens vurdering av feilene bare kom til uttrykk ved en standardpreget og generell begrunnelse over én setning. Det var da umulig å kontrollere at lagmannsretten har foretatt en selvstendig vurdering av hvorfor lagmannsretten mente at det var klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke ville føre frem.
Slik vi oppfatter kjennelsen, tilsier flertallets avgjørelse at kravene til begrunnelse for ankenektelse er relativt lave. Vi merker oss likevel flertallets uttalelse om at kravet til begrunnelsen vil kunne variere alt ettersom sakens karakter, så kravene til omfanget av begrunnelsen vil derfor kunne være høyere i andre saker.
2) Krav til begrunnelse for å nekte anker på grunnlag av tvistegjenstandens lave verdi
Den andre kjennelsen er fra 19. juli og gjaldt spørsmålet om ankenektelse i en sak der ankegjenstandens verdi var mindre enn kr 250 000, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Spørsmålet for Høyesterett var blant annet om begrunnelsen lagmannsretten hadde gitt for verdifastsettelsen var tilstrekkelig for å kunne vurdere om beslutningen var basert på korrekt anvendelse av loven.
Høyesteretts ankeutvalg kom enstemmig til at lagmannsrettens domsgrunner var mangelfulle og lagmannsrettens beslutning ble derfor opphevet.
Sakens tvistetema var om en privatperson hadde jaktrett på en annens eiendom. Det sentrale spørsmålet for verdsettelsen av jaktretten var hvilken kapitaliseringsrente som skulle benyttes for å vurdere jaktrettens nåverdi. Høyesterett viste til at standardrenten i rettergang for å beregne nåverdi av fremtidige kontantstrømmer er 4 %, og at det unntaksvis kan anvendes en lavere eller høyere rentesats (se dommen i Rt 2014 side 1202). Lagmannsretten hadde på sin side lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 6 % fordi "[i]nntektene fra jakt er mer usikker, og vil variere mer enn den langsiktige avkastningen på jord- og skogbruk".
For ankeutvalget var det uklart hvilken usikkerhet lagmannsretten siktet til, og hvorfor usikkerheten tilsa en høyere kapitaliseringsrente. Usikkerheten gav i seg selv ikke grunnlag for å anvende en annen rentesats enn standardrenten. Begrunnelsen gjorde det ikke mulig for ankeutvalget å vurdere om rettsanvendelsen var korrekt, og dette utgjorde saksbehandlingsfeil som måtte lede til opphevelse.
Kjennelsen viser at begrunnelsen av verdifastsettelsen må gi grunnlag for reell etterprøving, og samsvarer etter vårt syn med gjeldende rett.
"Voldgiftshjørnet" – gyldigheten av en voldgiftsdom på grunn av en forbindelse mellom en av partene og en av voldgiftsdommernes advokatfirma
Hålogaland lagmannsrett har nylig avgjort om en voldgiftsdom skulle settes til side som ugyldig. Det anførte grunnlaget var blant annet at voldgiftsretten var uriktig sammensatt på grunn av inhabilitet hos en av dommerne, som er partner i Advokatfirmaet Wiersholm. Den påberopte bindingen var at Wiersholm, gjennom andre advokater enn voldgiftsdommeren, hadde et klientforhold til en av partene i voldgiftssaken. Oppdraget hadde pågått over lengre tid og gjaldt en miljørettssak, der Wiersholm hadde fakturert ca. 1,9 millioner kroner.
Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet fant at dommeren ikke var inhabil. Mindretallet mente derimot at dommeren var inhabil, og at hele dommen derfor måtte settes til side som ugyldig.
Flertallet la vekt på at klientforholdet mellom Wiersholm og den ene parten hadde begrenset betydning, og mente det ikke skapte berettiget tvil om dommerens upartiskhet. Mindretallet mente derimot at selv om advokatfirmaet ikke var økonomisk avhengig av klienten, svekket forbindelsen tilliten til dommerens uavhengighet.
Dommen har blitt anket, det gjenstår å se om saken vil bli behandlet i Høyesterett. Saken er relevant for å avklare grensen for når en advokat ikke bør eller kan oppnevnes som voldgiftsdommer der en av partene har en relasjon til en forspurt voldgiftsdommers advokatfirma, ved at andre advokater i samme firma bistår parten. Selv om flertallet fant at voldgiftsdommen var gyldig, mente en samlet lagmannsrett at bindingen mellom den ene parten og advokaten som opptrådte som voldgiftsdommer skulle ha blitt opplyst i forbindelse med oppnevnelsen.
Thommessen i Høyesterett: Hvordan forberedes saker for Høyesterett
Thommessen representerte i oktober Tryg Forsikring i et søksmål anlagt av Å Energi med krav om forsikringsoppgjør for en skade på et løpehjulkammer i et vannkraftverk i 2019. Kraftverket måtte holde stengt fra desember 2019 til februar 2021, og det påløp reparasjonskostnader og kostnader for driftsavbrudd på totalt ca. 77 millioner kroner. Eier av kraftverket krevde forsikringsdekning, og det oppsto uenighet om skaden var dekket av forsikringen.
Hovedspørsmålet i saken er om skaden kan anses som "plutselig" når den utviklet seg over flere tiår, men uten å påvirke driften av anlegget før i 2019. Tryg Forsikring vant saken både for tingretten og lagmannsretten, men saken slapp inn til Høyesterett og ble behandlet 15.-16. oktober. Spørsmålet er prinsipielt for både kraft- og forsikringsbransjen siden det gjelder et grunnvilkår som brukes under de fleste tingsskadeforsikringsavtaler, og saken har fått stor oppmerksomhet.
Våre kollegaer, Managing Associate Vetle Nordstoga og Associate Lucie Fossum Simonsen som er med på advokatteamet i saken, beskriver i denne artikkelen saksforberedelsene for Høyesterett.
"Coming up" i Høyesterett: Entrepriserett og Jordal Amfi
Borgarting lagmannsrett avsa 23. april 2024 dom i en sluttoppgjøstvist mellom NCC Norge AS og Oslo kommune etter byggingen av nye Jordal Amfi. Flere av problemstillingene i saken omhandler den såkalte 15 %-grensen i NS 8407 pkt. 31.1, som har vært et omtvistet tema i en rekke entreprisesaker de siste årene. Vår tidligere omtale av saken finner du her.
Ved beslutning i HR-2024-1736-U den 27. september 2024, besluttet Høyesterett å ta saken til behandling.
Et spørsmål som blir særlig interessant å se hvordan Høyesterett behandler, er hva som er konsekvensen dersom en entreprenør velger å utføre endringsarbeid etter at 15 %-terskelen er passert. Lagmannsretten mente at entreprenøren ensidig kunne fastsette nye priser så lenge de ikke oversteg "gjengs pris". Etter vår vurdering er grunn til å stille spørsmål ved konklusjonen. Verken NS 8407 pkt. 31.1 eller reglene om vederlagsjustering i pkt. 34 gir etter vårt syn støtte for en slik løsning. Tvert imot angir sistnevnte regler at vederlagsjustering skal skje ved avtale, ved bruk av (justerte) enhetspriser, eller ved regningsarbeid. Noen ensidig rett til å fastsette prisnivå ved endringsarbeid er entreprenøren derimot ikke gitt.
Dersom lagmannsrettens løsning blir opprettholdt av Høyesterett, vil det etter vårt syn kunne føre til mange tvister om hva som utgjør "gjengs pris" for endringsarbeider. Vurderingen av hva som utgjør "gjengs pris" er en rettslig standard med et betydelig innslag av skjønn. En slik regel kan dermed være konfliktskapende. Et alternativ til en "gjengs pris"-regel som vi mener bør vurderes, er å holde seg mer tro til ordlyden i NS 8407 og reglene for vederlagsjustering. Det vil i så fall innebære at dersom 15 %-terskelen nås, kan entreprenøren nekte å utføre ytterligere tilleggsarbeider etter NS 8407 pkt. 31.1. Dersom man ikke blir enige om vederlagsjustering for endringsarbeidet etter reglene i pkt. 34, må byggherren i ytterste fall engasjere en ny entreprenør til å utføre arbeidet. Det vil imidlertid kunne bli dyrt for byggherren. For offentlige byggherrer vil det også kunne ha en side mot anskaffelsesregelverket. For den allerede engasjerte entreprenøren, vil en ytterligere entreprenør på anlegget også kunne ha negative konsekvenser i form av nedsatt effektivitet og økt parallellitet. Siden det vanligvis ikke er ønskelig for noen av partene å engasjere en ny entreprenør, mener vi at en løsning der vederlagsjustering ved overskridelse av 15 %-regelen følger reglene i pkt. 34, vil føre til enighet i de fleste tilfeller.
ThommessenTvist følger spent med på utfallet av saken.
