Nyheter innen tvisteløsning og voldgift: Høydepunkter fra første kvartal 2025

Avtalerett: Høyesterett avklarer adgangen til å sette til side kommersielle avtaler

Høyesterett avsa 12. februar 2025 dom der en avtale mellom profesjonelle ble satt til side etter avtaleloven § 36. Avgjørelsen gir veiledning for anvendelsen av avtaleloven § 36 i kommersielle forhold.

Saken gjaldt en tvist mellom gründerne bak et teknologiselskap. To av gründerne mente det ville være lettere å selge selskapet dersom bare to av seks gründere var aksjeeiere. I 2017 inngikk de derfor en aksjekjøpsavtale der fire gründere solgte sine aksjer til de øvrige for kr 41 millioner. Selgerne ga kreditt på kjøpesummen mot aksjepant for å gi tid til et aksjesalg. Kjøpesummen verdsatte selskapet til kr 90 millioner.

Våren 2021 viste en tredjepart interesse for å investere i selskapet gjennom kapitaltilførsel og aksjekjøp. For å muliggjøre investeringen måtte selgernes aksjepant fjernes. Kjøperne og selgerne inngikk en oppgjørsavtale der kjøpesummen ble redusert med 70 %, til kr 12,3 millioner, som i praksis verdsatte selskapet til kr 30 millioner. Betalingen skulle skje når transaksjonen med investoren var gjennomført. Kort tid etter kjøpte investoren alle aksjene i selskapet for kr 180 millioner, med et kontantvederlag til de to selgerne på kr 94,5 millioner.

Høyesterett satte oppgjørsavtalen fra 2021 til side i sin helhet etter avtaleloven § 36. Høyesterett la til grunn at selgerne trodde selskapet var betydelig mindre verdt enn kr 90 millioner. Kjøperne opplyste ikke selgerne om at det pågikk forhandlinger med investoren basert på en selskapsverdi på kr 175 millioner. Fortielsen om dette utgjorde opplysningssvikt på kjøpernes hånd som førte til ugyldighet.

I vurderingen av ugyldighet vektla Høyesterett at:

• Bakgrunnen for oppgjørsavtalen medførte en skjerpet lojalitetsplikt for kjøperne. Alle gründerne hadde et felles mål om å selge selskapet til en ekstern investor for å realisere det felles arbeidet som var nedlagt.
• Ulikheten i styrkeforholdet mellom partene. Selv om alle var profesjonelle, var det en betydelig forskjell i kunnskap ved avtaleinngåelsen. Kjøperne satt fortsatt i styret, deltok aktivt og hadde fullt innsyn i forhandlingene med investoren, og brukte rådgivere.
• Tillit: Kjøperne argumenterte forgjeves med at selgerne tok en bevisst risiko ved ikke å avklare selskapsverdien. Selgernes "velbegrunnede tillit" til at kjøperne forhandlet med investoren på vegne av alle, medførte at manglende undersøkelser fra selgernes side ikke fritok kjøperne fra deres opplysningsplikt.

Det er verdt å merke seg:

• Der det eksisterer et tillitsforhold, medfører lojalitetsplikten i kontraktsforhold at opplysningsplikten kan gå foran undersøkelsesplikten.
• Mellom linjene virker det som om Høyesterett mente at kjøperne bevisst villedet selgerne. Dette hører kanskje best hjemme under avtaleloven § 33. Høyesterett vurderte imidlertid kun § 36 fordi dette var det prinsipale ugyldighetsgrunnlaget og bestemmelsen omfatter mer enn § 33. Dommen tyder på at muligheten for å tilsidesette avtaler mellom profesjonelle er størst når det er tilblivelsesmangel (mangler ved avtaleinngåelsen). Vi antar at det kreves mer for at en påstand om irregulær utvikling i et kommersielt avtaleforhold skal bli tatt til følge.

• Dommen kan leses her

EØS-rett: Høyesterett gir EØS-rettslige avklaringer

Høyesterett avsa 17. mars 2025 dom om en utenlandsk statsborger kunne straffes for brudd på et innreiseforbud som ble ilagt før tiltalte senere giftet seg med en EØS-borger. Det sentrale spørsmålet var om borgeren ved giftemålet hadde ervervet en avledet rett til innreise og opphold i Norge etter EØS-retten som gikk foran det tidligere innreiseforbudet.

Høyesterett kom med flere generelle uttalelser om samspillet mellom nasjonal norsk rett, EØS-rett og EU-rett. Det inkluderer uttalelser om homogenitetsprinsippet, om forholdet mellom EØS-retten og tidligere fattede vedtak, og om betydningen av EFTA-domstolens rådgivende uttalelser.

Homogenitetsprinsippet innebærer at regler i EU og EØS skal tolkes likt for å oppnå lik behandling. Prinsippet var sentralt i saken fordi EU-domstolen hadde avgjort deler av spørsmålet. EU-domstolens resultat var likevel delvis begrunnet i en bestemmelse som ikke gjenfinnes i EØS-avtalen.

Høyesterett understrekte at EU-domstolens tolkning av EØS-relevante regler har stor vekt, men at hensynet til å oppnå lik behandling likevel ikke alene kunne begrunne et likt resultat. Hensynet til statenes suverenitet krever at tolkningsresultatet også må være tilstrekkelig forankret i EØS-avtalen. Denne vurderingen må inkludere ikke bare den konkrete bestemmelsen eller rettsakten, men også EØS-avtalen som helhet og de grunnleggende formål og hensyn den bygger på. Høyesterett konkluderte i denne saken med at EU-domstolens tolkningsresultat hadde tilstrekkelig forankring i EØS-avtalen.

Forholdet mellom EØS-retten og tidligere fattede vedtak kom på spissen fordi borgerens EØS-rettslige rett til innreise og opphold oppstod etter at han allerede var ilagt innreiseforbud. Høyesterett avklarte at EØS-rettslige rettigheter oppstår med umiddelbar virkning, og derfor i utgangspunktet går foran tidligere forbud. Høyesterett undersøkte om innreiseforbudet likevel kunne være i tråd med EØS-retten, men konkluderte avkreftende. Tiltalte kunne derfor benytte sin rett til innreise med en gang, og måtte ikke søke om å omgjøre vedtaket først.

Betydningen av EFTA-domstolens uttalelser ble sentralt fordi Høyesterett hadde anmodet EFTA-domstolen om å avgi tolkningsuttalelse i saken. EFTA-domstolen konkluderte med at tiltalte kunne ha rett til innreise og opphold i Norge, og at retten i tilfelle gikk foran et eksisterende innreiseforbud. Siden tolkningsuttalelser ikke er bindende, men kun rådgivende, ble det et sentralt spørsmål hvilken vekt tolkningsuttalelsen skulle tillegges.

Høyesterett tok utgangspunkt i rettspraksis som sier at EFTA-domstolens uttalelser har stor vekt, og at det må foreligge gode og tungtveiende grunner for å fravike dem. Høyesterett uttalte så at suverenitetshensyn kan utgjøre slike gode og tungtveiende grunner dersom EFTA-domstolen har gått langt i å tolke EØS-retten for å oppnå likt resultat som EU-retten. I denne saken fant Høyesterett likevel ikke var grunnlag for å fravike EFTA-domstolens forståelse i denne saken.

• Dommen kan leses her

Arbeidsrett: Økonomisk oppgjør ved feilklassifiserte arbeidstakere

Høyesterett avsa 20. desember 2024 dom i en sak om det økonomiske oppgjøret etter feilklassifisering av arbeidstakere som oppdragstakere. Partene i saken var enige om at de tre helsefagarbeiderne var feilaktig klassifisert som oppdragstakere. Høyesterett tok stilling til to hovedspørsmål:

Hvilke prinsipper som gjelder ved etteroppgjør av tilleggskrav for arbeid utført av en arbeidstaker som var feilklassifisert som oppdragstaker, herunder krav på betaling av overtid, ubetalte timer og ulempetillegg mv.

Om utbetalt honorar under oppdragsavtalen kan tjene som grunnlag for beregningen av feriepenger, og om slike feriepengekrav foreldes.

I det første spørsmålet om prinsippene for det økonomiske oppgjøret, konkluderte flertallet bestående av tre dommere at ved feilklassifisering av arbeidstaker som oppdragstaker skal ufravikelige regler legges til grunn ved beregningen av eventuelle tillegg arbeidstaker har krav på. Feilklassifiserte arbeidstakere vil derfor, i tillegg til det allerede utbetalte honoraret, kunne ha krav på overtidsbetaling, pensjon, ulempetillegg, feriepenger mv. basert på de preseptoriske reglene som gjelder for den typen arbeidstakere.

Flertallet presiserte at i den grad honoraret som allerede var utbetalt kompenserer for de fremsatte kravene, må det gjøres fradrag for å unngå overkompensasjon. Det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at det foreligger overkompensasjon. Etter en konkret vurdering konkluderte flertallet med at det ikke var grunnlag for fradrag for de aktuelle kravene ettersom helsefagarbeiderne ikke hadde fått betalt for slike ytelser tidligere.

Videre mente en enstemmig Høyesterett at feriepenger skulle beregnes på grunnlag av utbetalt honorar under oppdragsavtalen, siden honoraret i oppdragsavtalene var å anse som 'arbeidsvederlag' i henhold til ferielovens § 10 nr. 1. En enstemmig Høyesterett uttalte også at feriepengekravet ikke kan fremmes før man avvikler betalt ferie etter ferielovens bestemmelser eller dersom arbeidsforholdet avsluttes. Feriepengekravet var derfor ikke foreldet.

Dommen avklarer prinsippene for etteroppgjør ved en feilaktig klassifisering av arbeidstaker som oppdragstaker, og illustrerer den økonomiske risikoen selskaper kan stå overfor i slike situasjoner.

• Dommen kan leses her

Lovvalgsrett: Hvilket lands rett skal brukes i internasjonale tvister

Høyesterett avsa 17. desember 2024 dom som gir avklaringer om innholdet i lovvalgsreglene for krav om erstatning utenfor kontrakt. I en sak med tilknytning til både Tyskland og Norge kom Høyesterett til at tyske rettsregler skulle brukes for å avgjøre tvistesaken.

Bakgrunnen var at konkursboet til det norske rederiet IMSK SE ("IMSK") krevde erstatning fra det tyske selskapet MAN Energy Solutions SE ("MAN") knyttet til levering av skipsmotorer tidlig på 2000-tallet. IMSK var ikke part i de opprinnelige kjøpsavtalene, og erstatningskravet var derfor basert på alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt. Grunnlaget for erstatningskravet var at selskaper i MAN-gruppen hadde manipulert testresultater over mange år, noe som fikk motorenes drivstofforbruk til å fremstå som lavere enn det faktisk var.

Spørsmålet var hvilket lands rett som skulle brukes for å avgjøre erstatningskravet. I tingretten og lagmannsretten ble IMSK tilkjent erstatning basert på norske rettsregler. Høyesterett kom som nevnt til at det tyske rettsregler skulle brukes.

Høyesterett uttaler at lovvalget historisk sett i stor grad har vært avgjort på grunnlag av en vurdering av hvilket land det konkrete saksforholdet etter en totalbedømmelse hadde nærmest tilknytning til (den såkalte "Irma Mignon-formelen"), men at utviklingen i senere tid har gått i retning av fastere lovvalgsregler for ulike rettsområder eller grupper av rettsspørsmål. Her har lovvalgsretten i EU, og da særlig Roma I-forordningen om lovvalg for kontraktuelle krav og Roma II-forordningen om lovvalg for erstatningskrav utenfor kontrakt som trådte i kraft i 2009, vært viktige. Disse forordningene gjelder ikke som norsk rett. Med henvisning til tidligere rettspraksis, uttaler Høyesterett at hensynet til rettsenhet taler for at Norge legger vekt på løsningene EU-landene har valgt.

Hovedregelen etter artikkel 4 i Roma II-fordningen er at "loven det land, hvor skaden indtræder, uanset i hvilket land den skadevoldende begivenhed fandt sted, og uanset i hvilket land eller hvilke lande de indirekte følger af denne begivenhed indtræder» skal velges. I denne saken hadde imidlertid de påstått erstatningsbetingende handlingene funnet sted før Roma II-forordningen ble vedtatt. Høyesteretts flertall på tre dommere mente at skadestedets rett var hovedregelen i Norge også før 2009. Videre kom flertallet til at skadestedet må forstås som virkningsstedet – der skaden inntrer. Indirekte virkninger er normalt ikke avgjørende.

Flertallet mente at skadestedet måtte anses som Tyskland i denne saken. Den skadevoldende handlingen var manglende informasjon om drivstofforbruk, som skjedde fra Tyskland. Skipene ble bygget i utlandet for å operere utenfor Norge, og motorene ble bygd og levert utenfor Norge. Tapet som det norske rederiet gjorde gjeldende som grunnlag for erstatningskravet, var en indirekte virkning av motorprodusentens handlinger, noe som ikke kunne gi grunnlag for å anvende norsk rett.

Mindretallet på to dommere mente at norsk rett måtte gjelde for kravene som IMSK mente å ha lidt selv (men ikke for delene av det samlede erstatningskravet som var overført til IMSK fra utenlandske selskaper).

• Dommen kan leses her

Forsikringsrett: Høyesterett avklarer forholdet mellom naturskadeforsikring og naturskadeerstatning

Høyesterett avsa 16. desember 2024 dom som gjaldt krav om erstatning for naturskade fra statens naturskadeordning når skadeobjektet er forsikret, men forsikringsdekningen ikke omfatter den aktuelle skaden. For å få erstatning fra naturskadeordningen, er det et vilkår at skadelidte ikke kunne ha forsikret seg mot den aktuelle skaden gjennom alminnelig forsikringsordning. Høyesterett kom til at den aktuelle skaden kunne gi rett på naturskadeerstatning, men at vilkårene for erstatning ikke var oppfylt i denne saken. Saksøkers anke ble derfor forkastet.

Bakgrunnen var at en gjødselkjeller oppført på morenegrunn fikk setningsskader som følge av at et torvlag under morenen ble presset sammen da gjødselkjelleren ble fylt opp. Gårdbrukeren fremmet krav mot sitt forsikringsselskap under naturskadeforsikringen. Forsikringsselskapet avviste kravet fordi den aktuelle skaden ikke var dekket under forsikringsvilkårene. Gårdbrukeren fremmet deretter krav om erstatning for naturskade mot staten. Gårdbrukeren tapte i tingretten og lagmannsretten, og anket kravet mot staten til Høyesterett.

Høyesterett tok utgangspunkt i naturskadeerstatningsloven § 2 annet ledd som lyder slik:

"Det ytes ikke erstatning dersom det er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning, eller dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring."

Høyesterett vurderte om vilkårene var oppfylt dersom det aktuelle objektet (her: gjødselkjelleren) var forsikret, men den aktuelle skaden ikke var dekket av forsikringsvilkårene. Høyesterett la vekt på bestemmelsens klare ordlyd og kom til at det avgjørende var om skaden kunne forsikres ved en alminnelig forsikringsordning. Siden skaden på gjødselkjelleren ikke kunne forsikres, kunne skaden gi rett på naturskadeerstatning om vilkårene for dette var oppfylt.

Høyesterett vurderte deretter om skaden skyldtes en "naturulykke", jf. naturskadeerstatningsloven § 4. Høyesterett mente ordlyden tilsier at det må være en plutselig og uventet hendelse som volder stor skade. Årsaken til skaden på gjødselkjelleren kom av uheldige grunnforhold som dannet sprekker over tid, og ble derfor ikke ansett som en naturulykke. Vilkårene for naturskadeerstatning var derfor ikke oppfylt.

• Dommen kan leses her

Forsikringsrett: Høyesterett avklarer rekkevidden av bilansvarsforsikring ved verkstedsopphold

Høyesterett avsa 19. desember 2024 dom som avklarer rekkevidden av bilansvaret ved verkstedopphold. Høyesterett kom til at ordinære verkstedopphold må anses som et ordinært ledd i bruken av motorvogn som transportmiddel, slik at skader som motorvognen forårsaker under slike opphold er omfattet av bilansvarsforsikringen.

Bakgrunnen var at en motorsykkel som sto til reparasjon på et verksted for service og utbedring av startproblemer, tok fyr grunnet teknisk svikt og forårsaket brann. Brannen medførte skade på motorsykler, utstyr og varelager på verkstedet, samt på verkstedbygningen. Motorsykkelen var forsikret hos Gjensidige. Verkstedbygget var forsikret hos Fremtind. Verkstedssenteret og Fremtind rettet hhv krav om tapsdekning og regresskrav mot Gjensidige, som motsatte seg kravene. Sakene ble behandlet samlet i underinstansene og i Høyesterett.

Bilansvarslova innebærer en obligatorisk forsikringsordning for motorvogn. Formålet er å beskytte ofre for trafikkuhell. Etter bilansvarslova § 4 har forsikringsforetak objektivt ansvar for skade som motorvogn "gjer". Det var klart at skadene var noe motorsykkelen "gjorde". Spørsmålet var om plasseringen på verkstedet innebar at motorsykkelen var "forsvarleg fråsegsett utanfor gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast", slik at skadene var unntatt dekning etter bilansvarslova § 2 bokstav b.

Høyesterett kom enstemmig til at unntaksregelen ikke gjaldt. Motorsykkelen var ikke "tatt ut av bruk" gjennom plasseringen på verkstedet; verkstedsoppholdet var ordinært og ble ansett som et "naturlig ledd i planlagt fortsatt bruk av motorsykkelen som transportmiddel". Konklusjonen bygde på rekkevidden av vilkåret "use of vehicles" i motorvognforsikringsdirektivet artikkel 3 som etter praksis fra EU-domstolen skal forstås vidt, tidligere høyesterettspraksis (HR-2021-822-A) og bilansvarslovas formål om å beskytte ofrene ved uhell som skyldes motorvogn. Som konsekvens var Gjensidige forpliktet til å betale forsikringsdekning til verkstedssenteret og Fremtind.

• Dommen kan leses her

Fast eiendom: Eierseksjonssameier kan saksøke utbyggerens ledelse

Høyesterett avsa 6. mars 2025 dom om eierseksjonssameiers partsevne.

Bakgrunnen for saken var at et eierseksjonssameie hadde reist søksmål mot daglig leder og styreleder i selskapet som oppførte sameiets bygning, med krav om erstatning for mangler ved fellesarealene på bakgrunn av styreansvaret.

Eierseksjonssameier har blant annet partsevne ved søksmål på vegne av alle seksjonseierne mot "utbyggeren" dersom "kravet knytter seg til mangler ved fellesarealene". Spørsmålet for Høyesterett var om "utbyggeren" kun inkluderer selskapet som hadde stått for utbyggingen, eller om det også inkluderer personer i selskapsledelsen, herunder styreleder og daglig leder.

Høyesterett konkluderte med at sameiet hadde partsevne.

Høyesterett vurderte først at ordlyden i utgangspunktet åpner for at sameier kan rette krav mot selskapsledelsen basert på styreansvaret. Dette ble særlig begrunnet med at uttrykket "utbyggeren" språklig kan omfatte personer med roller under utbyggingen, og at ledelsens uaktsomhet ved utbyggingen har en nær sammenheng med påståtte "mangler ved fellesarealet".

Høyesterett vurderte videre at også formålet med bestemmelsen taler for det samme. Begrunnelsen for regelen var å få på plass en praktisk og hensiktsmessig ordning for søksmål om mangler ved fellesareal. Særlig for større sameier kan det by på større praktiske utfordringer å organisere et søksmål dersom de enkelte seksjonseierne må stå som saksøkere. Det vil også være tungvint om sameiet og seksjonseierne må være parter i hvert sitt søksmål om de samme manglene ved fellesarealene, kun basert på hvilket rettsgrunnlag som påberopes og hvem som påstås å være ansvarlig for manglene. Sameiers partsevne for slike krav ble derfor vurdert som praktisk og hensiktsmessig.

• Dommen kan leses her

Det prosessuelle hjørnet

I det "prosessuelle hjørnet" fokuserer vi på praktiske prosessuelle avgjørelser. Vi fokuserer denne gang på to avgjørelser som gjelder hvordan tvistegjenstander skal verdifastsettes og adgangen til å ta arrest til sikring for fremtidig krav på erstatning av sakskostnader.

Jaktrett i syv jaktterreng er mer verdt enn jaktrett i ett

Den første kjennelsen er fra 24. februar 2025. Saken gjaldt spørsmålet om ankenektelse i en sak der ankegjenstandens verdi var mindre enn kr 250 000, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Bestemmelsen fastsetter at ankedomstolen kan nekte en anke fremmet hvis ankegjenstandens verdi er mindre enn kr 250 000. Verdifastsettingen av tvistegjenstanden kom derfor på spissen.

Den underliggende tvisten gjaldt eksistensen av en jaktrett. Lagmannsretten nektet anken fremmet hele to ganger under henvisning til at ankegjenstandens verdi var mindre enn kr 250 000 og derfor krevde lagmannsrettens samtykke, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd. Den første ankenektelsen ble opphevet ved HR-2024-1348-U på grunn av mangelfulle domsgrunner. Vi har tidligere omtalt kjennelsen her.

Også lagmannsrettens andre ankenektelse ble opphevet. Denne gangen skyldtes opphevingen at Høyesteretts ankeutvalg fant at lagmannsrettens vurdering var åpenbart uriktig og måtte ha ledet til vesentlig for lav verdifastsetting. Lagmannsrettens verdifastsetting kunne derfor settes til side.

Ankegjenstanden som skulle verdifastsettes, var en realservitutt som ga rett til å jakte i syv forskjellige jaktterreng. Lagmannsretten hadde basert verdifastsettingen på årsprisen for et jaktkort, som kun gjelder for ett jaktterreng. Dette var begrunnet med at verdien av de to kunne likestilles, blant annet fordi det ikke var praktisk eller aktuelt at én person kunne jakte i flere jaktterreng samtidig.

Høyesteretts ankeutvalg fant det på sin side åpenbart riktig at en jaktrett som omfatter et stort område, har større verdi enn en jaktrett som omfatter et mindre område, alt annet likt. Ankeutvalget la vekt på at et større område ga større fleksibilitet og tilgang til et større samlet jaktutbytte, selv om jegeren ikke kunne være flere steder samtidig. En evigvarende jaktrett i form av en realservitutt ga også sikrere tilgang enn årlig kjøp av jaktkort, og måtte derfor ha større verdi.

• Kjennelsen kan leses her

Arrest kan ikke gis for fremtidige sakskostnader

Den andre kjennelsen er fra 19. mars 2025 og gjaldt anke over kjennelse om arrest. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om det er adgang til å beslutte arrest til sikring av fremtidige krav på erstatning for sakskostnader.

Ankeutvalgets flertall besvarte dette avkreftende, og opphevet lagmannsrettens dom. Kjennelsen ble avsagt under dissens 2-1.

Flertallet tok utgangspunkt i at arrest bare kan kreves av den som "har" et pengekrav mot en annen, jf. tvisteloven § 32-1. Videre må kravet sannsynliggjøres, jf. § 33-3. Arrest for fremtidige sakskostnader krever derfor at parten kan sannsynliggjøre at han eller hun vil få tilkjent de sakskostnader som pådras i den underliggende saken. Parten må både sannsynliggjøre at det underliggende kravet vil føre frem og at han vil bli tilkjent sakskostnader.

Flertallet viste videre til at det ikke er til hinder for sikring av et krav at kravet er betinget, jf. tvl. § 33-2 annet ledd. At et krav på fremtidige sakskostnader er betinget av fremtidige omstendigheter eller begivenheter, utelukker derfor ikke i seg selv arrest.

Flertallet la likevel avgjørende vekt på at et sakskostnadskrav er betinget av rettens vurdering av om parten skal fritas for sakskostnadsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Usikkerhetsmomentet var stort, og regelens karakter tilsa at sannsynlighetsvurderingen av kravet ikke kunne foretas før saken er gjennomført. Ankeutvalget konkluderte derfor med at en saksøker ikke "har" et krav på sakskostnader etter tvisteloven før dommen eller kjennelsen som tilkjenner beløpet er avsagt, og at det derfor ikke er adgang til å beslutte arrest til sikring av fremtidige krav på erstatning for sakskostnader.

Thommessen bistod ankende part i saken.

• Kjennelsen kan leses her

"Coming up" i Høyesterett

Vi ser nærmere på to saker som skal behandles i Høyesterett i de kommende månedene:

Omfanget av sakskostnadsansvaret i småkravsprosess i sak med flere parter

Nydal Eiendom AS og en rekke private parter var i tvist om en veistrekning. Saken ble behandlet etter reglene om småkravprosess. Hovedregelen i slike saker er at ansvaret for motpartens sakskostnader ikke kan overstige kr 50 000. I en tidligere avgjørelse, HR-2024-87-U, har Høyesterett lagt til grunn at i saker med flere parter på samme side, gjelder begrensningen for hver part og ikke for det samlede sakskostnadsansvaret. I saken for lagmannsretten vant de private partene saken og ble tilkjent kr 110 000 i sakskostnader for tingretten, til tross for at disse partene hadde sammenfallende interesser og felles prosessfullmektig. Nydal Eiendom AS anket sakskostnadsavgjørelsen, men fikk ikke medhold av verken flertallet eller mindretallet i lagmannsretten. Mindretallet pekte likevel på at sterke reelle hensyn tilsa beløpsbegrensningen på kr 50 000 burde gjelde i et tilfelle der de seirende parter hadde sammenfallende interesser og felles prosessfullmektig, men pekte på at HR-2024-87-U ikke åpnet for et slikt unntak.

Høyesteretts vurdering vil ha stor praktisk betydning i småkravsaker. Dersom lagmannsrettens konklusjon opprettholdes, vil det kunne bli mer risikabelt å føre saker mot flere parter i en småkravsprosess. Høyesterett skal behandle saken i avdeling, med fem dommere.

• Lagmannsrettens avgjørelse kan leses her

Erstatningsansvar og omfanget av lemping etter uaktsom rådgivning i entrepriseoppdrag

Et rådgiverselskap ble holdt erstatningsansvarlig etter profesjonsansvaret for uaktsom rådgivning i et entrepriseoppdrag, etter at et leilighetsbygg ble oppført i strid med brannsikkerhetskrav.

Byggherren ble i utgangspunktet tilkjent kr 53 735 538 i erstatning, men dette ble lempet (nedsatt) til kr 30 millioner som følge av at beløpet var ekstraordinært stort og utover hva som var vanlig og påregnelig i denne typen oppdrag.

Saken gjelder blant annet spørsmål om grunnlaget for å etablere deliktsansvar (erstatning utenfor kontrakt) og grunnlag for å lempe erstatningsansvar.

• Lagmannsrettens avgjørelse kan leses her