Rolig i romjulen? Bruk tiden på å lese vår oppsummering av utvalgte rettsavgjørelser fra forsikringsretten! I 2023 behandlet domstolene flere viktige og interessante spørsmål.
Regressøkende forsikringsselskap er bundet av voldgiftsklausul inntatt i sikredes kontrakt med tredjemann (Høyesteretts kjennelse 30. mars 2023: HR-2023-573-A)
Ved kjennelse 30. mars 2023 avviste Høyesterett et søksmål anlagt for de alminnelige domstoler av et regressøkende forsikringsselskap. Høyesterett mente at forsikringsselskapet var bundet av en voldgiftsklausul inntatt i sikredes (forsikringskundens) kontrakt med tredjemann.
Sakens bakgrunn i korte trekk: Sikrede hadde kjøpt en bølgedemper som ble totalskadet i hardt vær. Forsikringsselskap utbetalte erstatning til sikrede og hadde i tillegg egne utgifter ved oppgjøret. Forsikringsselskapet krevde regress hos leverandøren av bølgedemperen, og anla søksmål for de alminnelige domstoler. Leverandøren mente imidlertid at forsikringsselskapets søksmål måtte avvises fordi leverandørens kontrakt med sikrede (om leveranse av bølgedemperen) inneholdt en voldgiftsklausul.
Det avgjørende rettsspørsmålet var om forsikringsselskapets regresskrav bygget på en "overføring av det rettsforhold" som voldgiftsavtalen inngått mellom sikrede og leverandøren omfatter. I så fall følger det av voldgiftsloven § 10 andre ledd at også avtalen om voldgift følger med overdragelsen, og altså at også forsikringsselskapet må holde seg til voldgift som avtalt tvisteløsningsmekanisme.
Høyesterett avviste at "rettsforhold" kun omfatter hele rettsforhold, og ikke også enkeltkrav slik som forsikringsselskapets regresskrav. Videre mente Høyesterett at "overføring" ikke bare omfatter avtalebaserte overføringer, men også regress på ulovfestet grunnlag. Hensynet til leverandøren er i denne sammenheng viktig: Leverandøren har sikret seg rett til å få tvister med egen kunde løst ved voldgift, og denne retten bør han ikke miste når det er kundens forsikringsselskap som søker regress.
Det fulgte derfor av voldgiftsloven § 10 andre ledd at også forsikringsselskapet var bundet av voldgiftsklausulen, og Høyesterett avviste selskapets søksmål for de ordinære domstoler.
Høyesterett presiserte imidlertid at voldgiftsloven § 10 ikke kommer til anvendelse dersom det aktuelle kravet i utgangspunktet har oppstått på tredjemanns hånd, det vil si hos den som ikke er part i voldgiftsavtalen. I så fall har det ikke funnet sted noen "overføring" i lovens forstand, og voldgiftsloven § 10 vil ikke komme til anvendelse. Et praktisk eksempel på forsikringsrettens område er skadelidtes direktekrav i medhold av forsikringsavtaleloven § 7-6. Skadelidte vil ikke være bundet av en voldgiftsklausul i forsikringsavtalen mellom sikrede og hans forsikringsselskap.
Høyesteretts resultat er i tråd med det vi har oppfattet som den mest utbredte forståelsen og praksisen blant forsikringsselskapene også tidligere. Underinstansenes motsatte resultat viste imidlertid et behov for avklaring, og Høyesteretts kjennelse er i så måte et viktig svar på et praktisk spørsmål.
Spørsmål om avkortning av forsikringsmeglers erstatningsansvar som følge av sikredes unnlatelse av å sette seg inn i forsikringsvilkårene (Høyesteretts dom 28. september 2023: HR-2023-1796-A)
Ved dom 28. september 2023 kom Høyesterett til at forsikringskundens erstatningskrav mot forsikringsmegleren ikke skulle reduseres som følge av at forsikringskunden ikke selv hadde lest gjennom forsikringsvilkårene og avdekket underdekning.
Ved dom 11. januar 2023 tok Agder lagmannsrett stilling til erstatningskrav anlagt mot ansvarsforsikreren til en forsikringsmegler. Kravet var fremmet av forsikringsmeglerens kunde, en trevarebedrift, og baserte seg på påstander om ansvarsbetingende forsikringsmegling.
Saken for lagmannsretten reiste flere spørsmål, men det interessante i denne sammenheng er det følgende: Megleren ble holdt ansvarlig for ikke å ha klargjort grensene mellom ulike forsikringsprodukter. Feilen fikk som konsekvens at kunden satt igjen med for lav forsikringssum på dekningen for maskiner, inventar og løsøre, og kunden led dermed et betydelig uforsikret økonomisk tap etter en brann. Lagmannsretten avkortet imidlertid meglerens ansvar med en tredjedel, under henvisning til at kunden ikke selv hadde lest gjennom forsikringsvilkårene. Lagmannsretten la til grunn at kunden burde ha lest gjennom forsikringsvilkårene, at kunden ville ha forstått grensen mellom de ulike forsikringsproduktene, og at tapet da ville vært unngått.
Trevarebedriften anket til Høyesterett, som fremmet anken til behandling for så vidt gjaldt spørsmålet om avkortning som følge av skadelidtes medvirkning. Høyesterett avsa dom 28. september 2023.
Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for avkortning som følge av at trevarebedriften ikke hadde lest forsikringsvilkårene. Dette fordi vilkåret i skadeerstatningsloven § 5-1 om skyld hos den skadelidte, dvs. trevarebedriften, ikke var oppfylt. Sentrale poenger var at trevarebedriften ikke hadde noen konkret oppfordring til å gjennomgå forsikringsvilkårene, og bedriften hadde heller ingen grunn til mistanke om underdekning. Samtidig var man i kjernen av forsikringsmeglerens oppdrag; ved å kjøpe forsikringsmeglingstjenester er et sentralt poeng å få bistand til å analysere forsikringsbehovet og avdekke risiko for manglende dekning.
Høyesteretts begrunnelse er tett knyttet opp mot sakens konkrete omstendigheter. Avgjørelsen er likevel interessant. Dersom forsikringskunden ikke når frem med sitt krav mot forsikringsselskapet, opplever vi i praksis relativt ofte at forsikringskunden retter sin oppmerksomhet mot forsikringsmeglerens plikter. Dette gjelder både ved forsikrings- og gjenforsikringsmegling. I de sistnevnte tilfellene vil det imidlertid være naturlig å stille strengere krav til gjenforsikringstagerens egen forståelse av forsikringsproduktet, noe som også reflekteres i lovfestede informasjonsplikter.
Forsikringsselskapers ansvar for mangler ved reparasjonsarbeider som er utført i regi av forsikringsselskapet (Borgarting lagmannsretts dom av 25. januar 2023: LB-2022-85583)
Et praktisk scenario er det følgende: En inntrådt skade dekkes av forsikring, og i regi av forsikringsselskapet blir det deretter utført reparasjons- eller gjenoppføringsarbeider. I medhold av forsikringsvilkårene kan det være forsikringsselskapet som bestemmer hvilken entreprenør som skal brukes. Dersom det senere viser seg å være mangler ved reparasjons- eller gjenoppføringsarbeidet, oppstår spørsmålet: Kan forsikringsselskapet holdes ansvarlig for slike mangler? En relativt nylig avsagt dom fra Borgarting lagmannsrett viser at svaret normalt vil være "nei".
Sakens bakgrunn i korte trekk: Taket på en bygning som ble brukt til oppdrett av kylling hadde kollapset. Bygningen var forsikret, og samtalene om forsikringsoppgjøret ledet frem til en beslutning om "styrt gjenoppføring". Det vil si at bygningen skulle gjenoppføres av en selvstendig entreprenør, men entreprenøren hadde i første omgang blitt kontaktet av forsikringsselskapet, og forsikringsselskapet skulle også følge opp byggeprosessen. Forsikringstageren hevdet etter overtagelse at det var mangler ved byggets gulv og FDV-dokumentasjon og tok ut stevning mot forsikringsselskapet, blant annet med krav om at selskapet ble holdt ansvarlig for utbedring (evt. for kostnadene til utbedring) av nevnte mangler. Lagmannsretten frifant forsikringsselskapet.
Lagmannsretten slo først fast at forsikringsselskapets ansvar og plikter må fastlegges med utgangspunkt i forsikringsavtalen. Ved vurderingen av om forsikringsselskapet hadde oppfylt sine plikter eller levert mangelfullt overfor forsikringstageren, ville det derfor ikke være riktig å ta utgangspunkt i entreprisekontrakten (slik som tingretten hadde gjort). Etter forsikringsavtalen var selskapet forpliktet til å erstatte kostnader forbundet med å få bygget tilbake til "samme eller vesentlig samme stand" som før skaden inntraff. Lagmannsretten la til grunn at det uførte arbeidet ikke brakte driftsbygningen tilbake til samme eller vesentlig samme stand som før skaden, og stilte deretter spørsmål om dette "i seg sjølv gjer [forsikringsselskapet] ansvarleg".
Ordlyden i forsikringsvilkårene tilsa at forsikringsselskapets forpliktelse er av økonomisk karakter: Selskapet skulle erstatte nærmere angitte kostnader, som er noe ganske annet enn å levere et nytt bygg med et tilhørende og ordinært mangelsansvar. Forsikringsselskapet hadde vært tydelig på at det ikke skulle være part i entreprisekontrakten, og entreprenøren hadde fakturert forsikringstageren (som i sin tur fikk kostnadene dekket av forsikringsselskapet). Lagmannsretten fant derfor ikke noe grunnlag i forsikringsavtalen for å holde forsikringsselskapet ansvarlig for manglene.
Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for å holde forsikringsselskapet ansvarlig for manglene på skyldgrunnlag. Valget av entreprenør var ikke uaktsomt, og forsikringsselskapet hadde ivaretatt forsikringstagers interesser på forsvarlig vis, både ved inngåelse av entrepriseavtalen og i byggefasen frem mot overtagelse. Selskapet ble derfor frifunnet. Anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.
Borgartings dom utelukker ikke at forsikringsselskaper kan bli ansvarlige for mangelfullt utførte reparasjons- eller gjenoppføringsarbeider. Slik selskapenes forsikringsvilkår normalt utformes, vil imidlertid den praktiske hovedregelen være at selskapene ikke har noe slikt mangelsansvar. Spørsmålet har så langt bare vært vurdert i Finansklagenemnda, som har kommet til samme resultat som lagmannsretten. Spørsmålet har betydelig praktisk interesse, og konklusjonen kan nok komme overraskende på noen forsikringstagere, særlig forbrukere, som i første omgang har kontaktet og forholdt seg til nettopp forsikringsselskapet for å få utbedret skader. Borgartings dom er derfor et bidrag til avklaring av et praktisk viktig spørsmål.
Hva som menes med plutselig og uforutsett (fysisk) skade
Det grunnleggende ved tingsskadeforsikring er nettopp at forsikringen dekker mot skade på ting. I forsikringsselskapenes vilkår suppleres gjerne denne angivelsen av dekningsfeltet med et krav om at skaden må være "plutselig og uforutsett". På tross av den relativt enkle ordlyden skaper disse vilkårene vanskeligheter i praksis. To dommer fra Hålogaland og Agder lagmannsrett bidrar til å avklare dekningen der skadeårsaken og/eller selve skaden virker eller utvikler seg over tid.
Hålogaland lagmannsretts dom 4. juli 2023 (LH-2023-848)
Sakens bakgrunn i korte trekk: Det ble avdekket skader på dragere og søyler i en gjødselkjeller. Skadene bestod i hovedsak av sprekker i betongen langs armeringsjernet. Det var enighet mellom forsikringstageren og forsikringsselskapet om at betongkonstruksjonen stod i fare for å kollapse, slik at det forelå "teknisk kollaps". Forsikringsselskapet avslo krav om forsikringsdekning fordi skaden ikke var "plutselig og uforutsett". Forsikringsselskapet anket til lagmannsretten etter at tingretten hadde holdt selskapet ansvarlig for skadene. Lagmannsretten frifant selskapet.
Lagmannsretten fant det bevist at armeringskorrosjon og sprekkdannelser i betongen skyldtes inntrenging av klorider og sulfater over flere år. Også korrosjonen og sprekkene hadde utviklet seg gradvis over flere år. Hadde skaden da inntruffet plutselig?
I tråd med tidligere rettspraksis la lagmannsretten til grunn det følgende: At årsaken til skaden har virket over tid, er ikke til hinder for at selve skaden kan ha oppstått plutselig. Det er videre nærliggende å lese lagmannsretten slik at de slutter seg til Finansklagenemndas praksis om at skader som oppstår i løpet av en dag eller 12-13 timer, kan være plutselige i forsikringsvilkårenes forstand.
Lagmannsretten la til grunn at ikke enhver sprekk i betongen utgjør en skade overhodet. Det er først når sprekkene har utviklet seg slik i antall og dybde at betongens bæreevne svekkes, at inngangsvilkåret om påvisning av en skade er oppfylt. Deretter uttalte lagmannsretten at "[d]et er dermed ikke kun skadeårsaken, men også skaden, som her har utviklet seg gradvis over flere år. En skadeutvikling over flere år er utvilsomt ikke 'plutselig' i forsikringsvilkårenes forstand."
Lagmannsretten tok endelig stilling til om teknisk kollaps, dvs. faren for at betongkonstruksjonen kollapser, i seg selv var en plutselig og uforutsett skade, uavhengig av skadeårsak. Under tvil besvarte lagmannsretten spørsmålet benektende. Avgjørende synes å ha vært en kombinasjon av det følgende: (i) Utviklingen fra en første skade til teknisk kollaps synes å ha gått gradvis over noe tid, (ii) i motsetning til faktisk kollaps er teknisk kollaps en definisjonssak heller enn en konkret og faktisk begivenhet, og (iii) i motsetning til ved faktisk kollaps hadde forsikringstageren ved teknisk kollaps – i alle fall i prinsippet – en mulighet for reparasjons- og vedlikeholdsarbeider, og slike vedlikeholdskostnader har man ment å holde utenom forsikringsdekningen.
Agder lagmannsretts dom 24. november 2023
I desember 2019 havarerte en turbin med tilhørende løpehjulskammer i et vannkraftverk på Sørlandet. Kraftverket måtte stenge for reparasjonsarbeider, og kraftverket krevde deretter om lag 76 millioner kroner i erstatning fra sitt forsikringsselskap, til dekning for kraftverkets reparasjonsutgifter og avbruddstap. Advokatfirmaet Thommessen bistod forsikringsselskapet, som fullt ut ble frifunnet i lagmannsretten. Dommen er anket til Høyesterett og er ikke rettskraftig. Høyesteretts ankeutvalg har ikke ennå tatt stilling til om anken slipper inn til behandling.
Det avgjørende spørsmål for lagmannsretten var om skaden var "plutselig" i forsikringsvilkårenes forstand. Agder lagmannsrett tok langt på vei de samme generelle utgangspunkter som Hålogaland lagmannsrett gjorde i LH-2023-848 (se ovenfor), og retten synes derfor å legge til grunn at skader som utvikler seg over en periode på opp mot ett døgn, kan være "plutselige".
I saken var det ingen tvil om at løpehjulskammeret hadde blitt svekket over lang tid, blant annet som følge av rust og erosjon av betongen rundt kammeret. Forsikringstageren anførte likevel at den siste sprekken i løpehjulskammeret var en plutselig skade i forsikringsvilkårenes forstand. Til dette innvendte forsikringsselskapet at det ikke er riktig å skille ut det siste synlige leddet av det som reelt sett er en skadeutvikling, og omdefinere de øvrige (og forutgående) skadene til skadeårsaker. På dette punkt fikk forsikringsselskapet fullt ut medhold av lagmannsretten, som blant annet uttalte at den siste delen av skadeutviklingen, herunder sprekken i løpehjulskammeret, "[ikke var] noen isolert hendelse, men en sammenhengende rekke av skadetilfeller som både hver for seg samlet har svekket løpehjulskammeret over tid". Mot denne bakgrunn så lagmannsretten det slik at skadeutviklingen hadde pågått over 30-40 år, og skaden var da (åpenbart) ikke plutselig.
Om skadelidtes adgang til å påberope seg skadevolders melding til forsikringsselskapet som vern mot foreldelse (Høyesteretts dom 28. november 2023: HR-2023-2252-A)
Ved dom 28. november 2023 har Høyesterett slått fast at skadelidte ikke kan påberope seg skadevolders melding til forsikringsselskapet som vern mot foreldelse av sitt eget direktekrav mot skadevolders ansvarsforsikrer.
Ved ansvarsforsikring er hovedregelen at den skadelidte velge mellom å fremme sitt erstatningskrav mot skadevolderen og å fremme kravet direkte mot skadevolderens ansvarsforsikrer, jf. forsikringsavtaleloven § 7-6. De to kravene er separate og foreldes hver for seg, jf. Rt. 1999 side 7. Selv om den skadelidte har avbrutt foreldelsesfristen som gjelder for erstatningskravet mot skadevolderen, må den skadelidte altså sørge for separat fristavbrudd for direktekravet mot skadevolders ansvarsforsikrer. Foreldelse av direktekravet skjer "etter de samme regler som gjelder for sikredes [skadevolders] erstatningsansvar ", jf. forsikringsavtaleloven § 8‑6 andre ledd.
Utgangspunktet er videre at foreldelseslovens alminnelige regler om fristavbrytelse kommer til anvendelse på erstatningskrav mot et forsikringsselskap. Disse reglene om fristavbrudd krever at fordringshaveren bringer saken inn for domstolene eller Finansklagenemnda.
Den som mener å ha et krav under forsikringen vil likevel alltid starte med å melde kravet til forsikringsselskapet. Som det fremgår ovenfor, er imidlertid en slik melding ikke tilstrekkelig til å avbryte foreldelsesfristen etter foreldelseslovens regler. Dette åpner isolert sett for det uheldige resultat at et erstatningskrav foreldes selv om kravet er meldt til forsikringsselskapet, og selv om det f.eks. forhandles om kravet. Nettopp for å unngå at fordringshaveren havner i en slik "felle", inneholder forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd følgende særregel om foreldelse:
"Krav som er meldt til forsikringsforetaket før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt melding i et skriftlig dokument om at foreldelse vil bli påberopt. (…) Medfører første punktum ved ansvarsforsikring at skadelidtes krav mot sikrede foreldes før kravet mot forsikringsforetaket, består likevel foretakets ansvar overfor skadelidte."
Som det fremgår av ordlyden kommer den særlige "meldingsregelen" § 8-6 tredje ledd, i motsetning til meldingsregelen i § 8-5, til anvendelse også på skadelidtes direktekrav under skadevolders ansvarsforsikring. Det er derfor ingen tvil om at skadelidte kan få det vern mot foreldelse som følger av § 8-6 tredje ledd dersom han selv melder sitt direktekrav til forsikringsselskapet.
Det er imidlertid ikke sikkert at skadelidte selv gir melding om sitt direktekrav til skadevolders ansvarsforsikring. Grunnen kan være at skadelidte ikke blir kjent med ansvarsforsikringen før det har gått noe tid. Normalt vil imidlertid skadevolderen ha gitt melding til sin ansvarsforsikrer om sitt mulige ansvar og krav under forsikringen. Dersom skadelidte senere fremmer et direktekrav mot ansvarsforsikreren som innvender at direktekravet er foreldet, oppstår derfor følgende spørsmål: Kan den skadelidte, under henvisning til at selskapet har fått melding om krav fra skadevolder, anføre at hans direktekrav ikke er foreldet fordi selskapet ikke har sendt ham melding i samsvar med § 8-6 tredje ledd? Spørsmålet har lenge vært uavklart, men Høyesterett har nå svart 'nei'.
Den faktiske bakgrunnen for Høyesteretts avgjørelse var i korte trekk som følger: Skadelidte (byggherren) hadde fremmet krav om erstatning mot et firma som hadde forestått prosjektering og byggeledelse (entreprenøren) i forbindelse med oppføring av et næringsbygg. Entreprenøren hadde, i tråd med forsikringsavtaleloven § 8-5, meldt ifra om det mulige erstatningsansvaret til sin ansvarsforsikrer (Tryg). Det var ingen penger å hente hos entreprenøren, og da byggherren senere ble klar over at entreprenøren hadde ansvarsforsikring hos Tryg, fremmet byggherren direktekrav mot Tryg. Tryg anførte blant annet at direktekravet var foreldet, men byggherren påberopte seg –uten suksess – at særregelen i § 8-6 tredje ledd kom til anvendelse på hans direktekrav fordi entreprenøren hadde meldt ifra om sitt mulige krav under forsikringen.
Slik vi forstår Høyesterett, ligger tyngdepunktet av dommens begrunnelse i (1) det formelle utgangspunktet om at sikredes (skadevolders) forsikringskrav og skadelidtes direktekrav er to separate krav, (2) en konstatering av at formålet med meldingsregelen ikke var å innvilge utsatt foreldelse til en fordringshaver som ikke har foretatt seg noe overfor forsikringsselskapet, og (3) en "uvilje" mot å supplere foreldelseslovens alminnelige regler med særregler på et område hvor "klare og forutsigbare regler gjør seg tungt gjeldende".
Vårt syn er at Høyesteretts begrunnelse er i overkant formell, og at et annet resultat ville ha vært det beste. Utgangspunktet er at forsikringsselskaper ikke kan frata skadelidte adgangen til å fremme direktekrav (men se forsikringsavtaleloven §§ 7-6 fjerde ledd og 7‑8 jf. 2-3). Hvis selskapet i tillegg har fått melding av sikrede (skadevolder) om at han har pådratt seg et mulig ansvar som er dekket under ansvarsforsikringen, har selskapet derfor ingen grunn til å tro at et direktekravsansvar er uaktuelt. Tvert imot gjør skadevolders melding at selskapet bør være forberedt på et mulig ansvar. Meldingen fra skadevolder gir også selskapet anledning til å ivareta sine egne interesser; f.eks. ved å samarbeide med skadevolder om å imøtegå det underliggende erstatningskravet fra skadelidte. Endelig kan det påpekes at skadevolders melding normalt vil få selskapet til å sette en reserve. Reserven vil formodentlig reflektere skadevolders antatte eksponering mot skadelidte, og vil slik sett korrespondere med et direktekrav fra skadelidte. Det er derfor vanskelig å se at forsikringsselskapet har noe reelt behov for å motta særskilt melding fra skadelidte i tillegg til meldingen selskapet har mottatt fra skadevolder. Det er etter vårt syn ingenting i lovens ordlyd som tvinger Høyesterett til å nå den konklusjonen som de nå har landet på. Forsikringsavtaleloven § 8‑6 innledes kun med en henvisning til "[k]rav som er meldt til forsikringsforetaket", og altså uten at det stilles krav om hvem som melder kravet.
Høyesterett avstår fra å ta stilling til om utfallet kunne blitt et annet dersom skadevolderen hadde videresendt et direktekrav mottatt fra skadelidte. Når Høyesteretts begrunnelse er som den er, tilføyer vi for egen regning at det er vanskelig å se at utfallet kunne blitt et annet ved en slik videresending. Etter vårt syn må det sentrale poenget være at ansvarsforsikreren blir klar over sin mulige erstatningsforpliktelse, og at selskapet derved får en oppfordring til å ivareta sine egne interesser. Den byrden det er tale om å pålegge selskapet – å sende en melding med varsel om foreldelse – er heller ikke særlig byrdefull. Når disse poengene ikke fikk utslagsgivende vekt, har vi vanskelig for å forstå at man i stedet skulle legge avgjørende vekt på om meldingen fra skadevolder har form av "melding om et forsikringskrav" eller "videresending av direktekrav".
Den skadelidte må selv være oppmerksom på behovet for avbryte foreldelsesfristen for sitt direktekrav mot skadevolders forsikringsselskap. Dette er imidlertid ikke alltid så lett i praksis. At skadevolder har ansvarsforsikring, er ikke noe som skadelidte nødvendigvis er kjent med. Og dersom skadelidte er kjent med at det eksisterer en ansvarsforsikring, er det ikke sikkert at han er kjent med hvem ansvarsforsikreren er, eller hvilke vilkår som følger av forsikringsavtalen. Dersom skadevolder gjør seg vrang og trenerer, kan det bli nødvendig å saksøke skadevolder og provosere fremlagt dokumentasjon vedrørende ansvarsforsikringen, og dette kan ta tid. Dersom den skadelidte ikke selv får avbrutt foreldelsesfristen i tide, har imidlertid Høyesterett nå slått fast at han ikke får noen hjelp av skadevolders (sikredes) melding. Dette er etter vårt syn uheldig.
