Bendik Christoffersen
Mari Andrea Moland
Det er bred politisk enighet om at overgang til null-utslippssamfunnet er nødvendig og Norge har forpliktet seg til store utslippskutt frem mot 2050. Dette krever betydelig utbygging av både nett og fornybar energi. Man skulle derfor tro at aktiviteten var høy, men likevel skjer det lite og fremtidsutsiktene er ikke lystige. Hva er grunnen når man er rørende enige om de overordnede målsetningene?
Politikk er ytringer inntil det er nedfelt i rettsregler
Problemet med overordnede målsetninger er nettopp at de er overordnet. Konkrete fornybarprosjekter taper ofte for andre legitime hensyn som anses viktigere politisk og bedre rettslig forankret. Dette er ikke galt, men fremmer heller ikke grønn omstilling.
Arealkonflikt og interessemotsetninger
Konsesjonsbehandling av vind, vann, sol og nett er tidkrevende blant annet fordi myndighetene har lagt opp omstendelige prosesser med brede høringer, grundige utredninger og mange klagemuligheter, fremfor å skjære igjennom når noe er godt nok opplyst. Man tilstreber lavt konfliktnivå for å unngå kritikk. Dette er forståelig med tanke på at konsesjonsmyndighetene ble forlatt av politikerne under vindkraftmotstanden, men fremmer ikke fornybar energi.
Viktige sektorinteresser som naturmangfold, jord-, skogog vassdragsvern er samtidig nå godt sikret i lovverk og av sektormyndigheter. Tilsvarende har reindrift et sterkt vern.
Slike interesser sikres forrang og trumfer ofte systematisk fornybarprosjekter og grønn omstilling.
Vindkraft på land kan gi store volumer fornybar energi raskt og rimelig. Likevel har vi et konsesjonssystem som gir kommunene veto og det er foreslått grunnrenteskatt som gjør vindkraft lite lønnsomt og som heller ikke gir fradrag for frivillig, lokal kompensasjon (som nettopp skal sikre lokal forankring). Det har introdusert politisk risiko som har skremt norsk og utenlandsk kapital. Lokal selvbestemmelse og skatteproveny er viktig, men utgjør ingen nasjonal satsning på vind for å nå nasjonale klimamålsetninger. På havvind prioriteres ideologisk motstand mot hybridkabler over lønnsomme prosjekter, og det oppstår behov for store subsidier og statsstøtteproblematikk.
Nettreguleringen prioriterer lav nettleie, noe som har medført et omfattende investeringsetterslep. Ny produksjon krever derfor betydelige anleggsbidrag og nettet har flere steder verken kapasitet til nytt forbruk eller ny produksjon.
Politisk valg
Utbygging av nett og fornybar energi tillegges ikke nok rettslig vekt i avveiningen mot andre interesser. Dette er et politisk valg, på samme måte som å fraskrive seg ansvaret for å løse oppgavene nasjonalt og overføre det til kommunene eller å innføre skatteregimer som torpederer ellers lønnsomme utbygginger og heller tilrettelegge for subsidierte prosjekter.
Ironisk nok befinner fornybar energiproduksjon seg omtrent der miljøvern var på 1980-tallet – alle er enige om at det er viktig, men i konkrete enkeltsaker får andre
hensyn forrang. Vi må derfor klare å prioritere fornybar energi i regelverk og konkret politikk – dersom vi skal nå forpliktelsene vi har påtatt oss om å nå klimamålene.
Denne artikkelen ble først publisert i Fornybar Norge.
