Håndheving av patenter i Norge

Norge tiltrådte den europeiske patentkonvensjonen (EPC) og ble medlem av Det europeiske patentverket (EPO) 1. januar 2008. Den norske patentloven samsvarer fullt ut med de materielle bestemmelsene i EPC. Europeiske patenter (EP-patenter) kan valideres og dermed få virkning i Norge på linje med norske patenter. For europeiske patenter som er meddelt på engelsk, er det tilstrekkelig at patentkravene oversettes til norsk for at patentet skal kunne gjøres gjeldende i Norge.

Patentloven § 3 angir at et norsk patent gir patenthaveren rett til å hindre andre fra å:

• tilvirke, utby, bringe i omsetning eller anvende et produkt som er beskyttet ved patentet, eller innføre eller være i besittelse av produktet med slik hensikt;
• anvende eller tilby å anvende en fremgangsmåte beskyttet av patentet, eller, hvis vedkommende vet eller det er åpenbart under omstendighetene at fremgangsmåten ikke kan brukes uten patenthaverens samtykke, utby den for anvendelse i landet;
• utby, bringe i omsetning eller anvende et produkt som tilvirkes gjennom en patentbeskyttet fremgangsmåte, eller innføre eller besitte produktet i slik hensikt.

Patenthaveren kan bare forby andre å bruke det patenterte produktet eller prosessen til kommersielle formål ("i nærings- eller driftsøyemed"). Rent privat bruk av et patentert produkt eller prosess er ikke forbudt. Bruken trenger imidlertid ikke nødvendigvis være økonomisk motivert for at den skal utgjøre inngrep, slik at også offentlige eller ideelle organisasjoners bruk kan anses å skje i nærings- eller driftsøyemed og dermed utgjøre patentinngrep.

Patenttvister

I en inngrepssak er partene patenthaveren og den påståtte inngriperen. Det er vanlig at den påståtte inngriperen påberoper ugyldighet som forsvar mot anklagen om inngrep. For å påberope seg ugyldighet som forsvar, må den påståtte inngriperen fremme motkrav om ugyldighet. Da skal retten vurdere både ugyldighet og inngrep i samme sak. Dette skjer i nesten alle inngrepssaker.

De siste årene har det vært en økende tendens til å anføre ytterligere ugyldighetsgrunner i tillegg til manglende nyhet og oppfinnelseshøyde. Disse tilleggsgrunnene omfatter utilstrekkelig beskrivelse, inkludert mangel på støtte i beskrivelsen (ofte omtalt som Biogen insufficiency på engelsk), ulovlige endringer, og at oppfinnelsens tekniske effekt ikke er tilstrekkelig underbygget i patentsøknaden til at det kan bygges på denne ved oppfinnelseshøydevurderingen (ofte omtalt som et troverdighetskrav eller plausibilitetskrav).

Fremgangsmåten for å anlegge et søksmål om et patent er regulert av tvisteloven. Først må saksøkeren sende et skriftlig varsel til motparten i tvisten. Varselet skal opplyse om kravet som kan bli fremmet og grunnlaget for kravet. Saksøkte gis deretter muligheten til å presentere sine motargumenter. Hvis saksøkeren ikke sender slikt varsel, kan det få betydning for sakskostnadsansvaret i et senere søksmål.

Saken starter deretter med en stevning til tingretten. Retten sender stevningen til saksøkte med pålegg om å inngi tilsvar innenfor en frist. Vanligvis er denne fristen tre uker, men saksøkte kan be om en forlengelse av fristen.

Norge har ikke spesialiserte patentdomstoler, slik man har i enkelte land. Patentsaker behandles ved de vanlige domstolene og sakene håndteres av dommere som er generalister. I Oslo tingrett, som er den obligatoriske førsteinstansen for patentsaker i Norge (såkalt tvungent verneting), fordeles imidlertid patentsakene blant en begrenset gruppe dommere. Dette sikrer at dommerne som håndterer patentsaker er kjent med patentlovgivningen og som regel har en viss erfaring med patentsaker.

I tillegg til fagdommeren settes retten i patentsaker som regel med fagkyndige meddommere med teknisk ekspertise. Begge parter har rett til å be om fagkyndige meddommere, og retten kan også beslutte å oppnevne meddommere uavhengig av en slik anmodning. Det finnes ingen fast gruppe eller liste over meddommere, og retten ber ofte partene om å komme med forslag til egnede kandidater.

Midlertidige forføyninger

Midlertidige forføyninger er et viktig håndhevingsmiddel i patentsaker. Generelt behandles midlertidige forføyninger i patentsaker inter partes, det vil si at begjæringen avgjøres etter at det har vært holdt muntlige forhandlinger der begge parter møter. Den som begjærer midlertidig forføyning, må sannsynliggjøre sitt krav og en sikringsgrunn. I patentsaker anses det at det pågår eller at det er en overhengende fare for at inngrep vil skje i nær fremtid som tilstrekkelig grunn til at midlertidig forføyning skal besluttes.

Retten vil forkaste en begjæring om midlertidig forføyning hvis skaden eller ulempen for den påståtte inngriperen står i åpenbart misforhold til den interesse patenthaveren har i at forføyning blir besluttet. Det er imidlertid sjelden at midlertidige forføyninger forkastes på dette grunnlaget i patentsaker. Forføyningen vil gå ut på et forbud mot videre bruk eller salg av varene eller fremgangsmåten som utgjør patentinngrep. Retten kan sette som en betingelse for at forføyningen skal tre i kraft at patenthaveren stiller økonomisk sikkerhet for mulig skade som inngriperen blir påført. Hvis en midlertidig forføyning senere blir opphevet ved anke eller etterfølgende prosess, kan patenthaveren holdes ansvarlig for eventuelle tap den påståtte inngriperen er påført som følge av forføyningen.

Sakskostnader

Den parten som anses å ha vunnet saken i sin "helhet" eller "i det vesentlige", har rett til å få dekket sakskostnadene sine fra den tapende parten. Sakskostnader inkluderer alle nødvendige utgifter knyttet til saken, slik som salær til prosessfullmektig, reiseutgifter, godtgjørelse til fagkyndige meddommere og andre nødvendige kostnader.

Anke

Avgjørelsene fra tingretten kan angripes ved å levere en anke til lagmannsretten. En anke kan bygge på grunner som feil i bevisbedømmelsen, feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingsfeil. Fristen for å inngi en anke er vanligvis én måned fra datoen avgjørelsen ble forkynt.

Lagmannsrettens avgjørelser kan ankes til Høyesterett. Også her er fristen for å anke én måned. For å få fremmet en anke til Høyesterett, kreves det samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis kun dersom anken gjelder spørsmål av betydning utover den aktuelle saken, eller hvis det av andre grunner er særlig viktig å få anken prøvd i Høyesterett. I 2023 ble under 10 % av anker til Høyesterett fremmet.

The Unified Patent Court - UPC

EUs enhetspatent og the Unified Patent Court (UPC) trådte i kraft 1. juni 2023. Norge er ikke en del av dette systemet, noe som innebærer at UPC ikke har jurisdiksjon over norske patenter og at enhetspatenter ikke vil ha virkning i Norge. Saker om gyldighet og inngrep knyttet til norske patenter må behandles i norske domstoler. Til tross for dette, er det viktig for norske virksomheter og utenlandske selskaper som opererer i Norge å forstå hvilken betydning UPC-ordningen kan ha for deres patenter.

Les mer om hvordan norske virksomheter påvirkes av EUs nye patentsystem her.