Den 21. januar 2021 fremmet Europaparlamentet et lovinitiativ om en rett for arbeidstakere til å koble fra ("right to disconnect") uten negative konsekvenser for arbeidsforholdet.
Bakgrunnen for initiativet var undersøkelser utført av Eurostat og Eurofund om omfanget av og konsekvensene ved bruk av hjemmekontor. Ifølge undersøkelsene var det i perioden 2009-2019 en generell økning i antall arbeidstakere som arbeidet fra sitt eget hjem. I 2019 rapporterte arbeidstakere i EU at de regelmessig (5,4 %) eller av og til (9,0 %) arbeidet fra hjemmekontor. Under covid19-pandemien har også bruken av hjemmekontor økt betydelig, hvor gjennomsnittet i EU i april 2020 var 37 % og betydelig høyere i de nordiske landene.
Bruk av hjemmekontor har vært viktig for å redusere smittetrykket. I tillegg vil (riktig) bruk av hjemmekontor kunne øke både fleksibilitet og arbeidskapasitet. Selv om hjemmekontor kan ha åpenbare fordeler, har flere arbeidstakere meldt tilbake at de opplever vanskeligheter med å konsentrere seg om arbeid hjemme. Særlig gjaldt dette arbeidere med barn under tolv år (22 %). I tillegg ga flere uttrykk for at det var vanskeligere å trekke grensene mellom fritid og arbeidstid. Så mange som 27 % svarte at de hadde utført arbeid på fritiden, noe som var en markant forskjell fra de som ikke arbeidet fra et hjemmekontor (8 %). Flere arbeidstakere rapporterte også om helseutfordringer og ergonomiske plager.
Lovinitiativet vil bli behandlet i Europakommisjonen. Utfallet av behandlingen kan på sikt lede frem til et nytt EU-direktiv eller forordning som trolig også vil bli omfattet av EØS-avtalen og gjort gjeldende i Norge. Behandlingen i EU og en eventuell implementering i Norge vil imidlertid ta tid.
Selv om det er noe tidlig å spekulere, tror vi ikke en rett for arbeidstakere til å koble fra vil føre til store endringer for norske virksomheter. Det er i tillegg grunn til å anta at arbeidstakere som allerede i dag er unntatt de fleste arbeidstidsreguleringene i arbeidsmiljøloven, vil havne utenfor virkeområdet til en rett til å koble fra. Dette gjelder arbeidstakere med ledende og/eller særlig uavhengige stillinger, jf. arbeidsmiljøloven § 10-12 første og annet ledd. Grensedragningen mellom arbeidstakere med og uten slike stillinger blir med andre ord enda viktigere i tiden fremover.
Enkelte endringer må imidlertid kunne ventes. Særlig vil dette gjelde for virksomheter hvor arbeidstakere mottar, og er forventet å svare på, e-poster og telefoner utenom ordinær arbeidstid. Her vil arbeidsgiver kunne få en større oppgave med å skaffe oversikt over omfanget og organisere virksomheten slik at de ansatte som ønsker det sikres en rett til å koble fra. I tillegg vil en utfordring i slike virksomheter være å påse at eventuell bruk av rettigheten ikke fører til negative konsekvenser for arbeidstakeren. Det er blant annet foreslått at utøvelse av rettigheten ikke kan få konsekvenser for muligheten til forfremmelser i virksomheten. Det er ikke utenkelig at et forbudet mot negative konsekvenser blir formulert på tilsvarende måte som forbudet mot gjengjeldelse for varslinger, jf. arbeidsmiljøloven § 2 A-4.
Det er også verdt å nevne at det, uavhengig av lovinitiativet i EU, er igangsatt et arbeid med å revidere eksisterende regler om hjemmekontor i Norge. Etter det vi forstår pågår det forhandlinger mellom arbeidslivets parter og Arbeids- og sosialdepartementet om temaet. Det kan tenkes at en del av utfordringene som problematiseres av Europaparlamentet finner sin løsning i nasjonale regler. Det er uansett ingen grunn for arbeidsgivere til å vente med å håndtere de utfordringene som økt bruk av hjemmekontor medfører.
