Desember 2023: Siste nytt innenfor immaterialretten og forbruker- og markedsføringsretten

Studie fra EU: sikring av immaterielle rettigheter påvirker positivt finansieringen av oppstartsbedrifter

EPO (European Patent Office) og EUIPO (European Industrial Property Office) publiserte i oktober en rapport fra en omfattende studie som gir innsikt i hvordan sikring av immaterielle rettigheter påvirker finansieringen av oppstartsbedrifter.

Ifølge rapporten har 29 % av europeiske oppstartsselskaper registrerte immaterielle rettigheter, med store variasjoner mellom ulike sektorer. Bioteknologi skiller seg ut som den mest IP-intensive sektoren, mens vitenskap, ingeniørfag, helsevesen og produksjon også viser høy bruk av patenter og varemerker. Resultatene indikerer at varemerker er spesielt viktige i mindre IP-intensive sektorer, mens selskaper som bruker patenter er mer fokusert innenfor teknologirelaterte områder.

Studien har undersøkt hvordan oppstartsbedrifter i stadig større grad benytter seg av immaterielle rettigheter, med særlig fokus på europeiske rettigheter, gjennom ulike vekststadier. Fra tidlig idéfase til senere vekstrunder øker andelen oppstartsselskaper som søker patenter og varemerker betydelig. Dette indikerer en økende bevissthet blant oppstartsbedrifter om viktigheten av immaterielle rettigheter som en del av bedriftenes vekststrategi.

Studien avdekket at oppstartsselskaper som søker om patenter og varemerker i idé- eller tidlig vekstfase, opplever en betydelig økning i sannsynligheten for påfølgende finansiering fra risikokapitalister. Spesielt i den tidlige fasen er denne effekten bemerkelsesverdig, der oppstartsselskaper som har søkt om varemerker har 4,3 ganger høyere sannsynlighet for finansiering, og de som har søkt om patenter har 6,4 ganger høyere sannsynlighet. Selskapene som har søkt om både varemerker og patenter har ifølge studien høyest sannsynlighet for å få finansiering i både idé - og tidlig vekstfase.

Studien viser videre at oppstartsselskaper som søker europeiske patenter og varemerker har en betydelig økt sannsynlighet for å sikre finansiering. Denne sammenhengen er spesielt fremtredende i den tidlige vekstfasen, der oppstartsselskaper med EU-varemerkesøknader har 6,1 ganger høyere sannsynlighet for å få finansiering, sammenlignet med de som kun har nasjonale varemerker. For europeiske patenter er sannsynligheten for finansiering 5,3 ganger høyere, sammenlignet med 3,8 ganger for de som kun har nasjonale patenter.

Funnene indikerer også at oppstartselskaper som søker om både patent og varemerker har over dobbelt så høy sannsynlighet for vellykkede investorutganger, spesielt gjennom en innledende børsnotering eller oppkjøp. Videre tyder resultatene på at selskaper som satser på europeiske immaterielle rettigheter har bedre odds for suksessfulle utganger sammenlignet med de som kun har søkt om nasjonale rettigheter.

Studien understreker altså viktigheten av å sikre immaterielle rettigheter allerede i tidlig fase i virksomheten, og viser hvordan strategisk bruk av disse rettighetene kan øke sannsynligheten for å lykkes med finansiering.

Studien kan leses her.

Ny lagmannsrettsdom om gyldighet av produktpatent og inngrep i patentretten

Borgarting lagmannsrett avsa 5. desember dom i sak mellom oljeselskapene Welltec A/S/Welltec Oilfield Services (Norway) AS (Welltec) og Altus Intervention AS (Altus). Domsreferansen er LB-2022-180344.

Welltec er innehaver av et patent (NO/EP 3387212, omtalt i dommen som "212-patentet) som gjelder en maskineringsverktøystreng til bruk ved olje- og gassutvinning. Welltec hadde i 2021 tatt ut stevning mot Altus med krav om at Altus skulle forbys å fortsette og bruke visse produkter som Welltec anførte gjorde inngrep i patentet. Videre fremsatte Welltec krav om erstatning. Altus svarte med å fremsette motkrav om at patentet var ugyldig. Welltec la ned påstand om frifinnelse i motkravet, men la ned subsidiær påstand om at patentet uansett var gyldig med alternative (og mer begrensede) kravsett, og at Altus' produkter gjorde inngrep selv i disse begrensede kravsettene.

Tingretten kom til at patentet var ugyldig. Altuc ble dermed frifunnet i første instans. Welltec anket saken til lagmannsretten, og ankesaken ble behandlet i september i år.

Lagmannsrettens flertall (4 dommere) kom til at patentet var gyldig i begrenset form, i tråd med Welltecs subsidiære kravsett. Videre kom lagmannsretten til at det påståtte inngrepsproduktet gjorde inngrep i det begrensede patentet. Følgen var at det nedlagt forbud mot tilvirking, utbud, salg og annen bruk av inngrepsproduktet, samt at patenthaver ble tilkjent erstatning.

Mindretallet (1 dommer) mente at patentet var ugyldig og heller ikke kunne godkjennes med patenthavers anførte subsidiære kravsett.

Retten gir i dommen forholdsvis utfyllende redegjørelser for rettens vurderinger av hhv tolkingen av patenter, ugyldiggjøring av patent og patentinngrep, og bør derfor ha interesse uavhengig av lagmannsrettens konkrete vurderinger (subsumsjon) i saken.

Dommen kan leses her.

Stans av sak om patentinngrep frem til gyldighet av sak om patentbegrensning er avgjort

25. oktober avsa Oslo tingrett kjennelse i sak mellom Merck Sharp & Dohme LLC og datterselskapet MSD Norge AS ("MSD"), og Sandoz A/S, Medical Valley Invest AB ("MVI") og Glenmark Arzneimittel GmbH.

I forrige nyhetsbrev omtalte vi Borgartings lagmannsretts kjennelse i sak mellom MSD og Staten v/ Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR"). Der fant lagmannsretten at MSD hadde rettslig interesse i søksmål om patentbegrensning, selv om patentet og SPC-beskyttelsen var utløpt. Begrunnelsen for dette var blant annet at MSD har et pågående erstatningssøksmål overfor flere legemiddelselskaper som følge av påstått patentinngrep i SPC-beskyttelsestiden.

Som følge av dette ba MSD om stansing av den pågående erstatningssaken frem til det foreligger avgjørelse om patentbegrensning, som gjelder basispatentet til MSDs omtvistede supplerende beskyttelsessertifikat (SPC). Begjæringen om stansing ble fremmet i medhold av tvisteloven § 16-18 andre ledd, som åpner for stansing av rettssaker i tilfelle "tungtveiende grunner" taler for dette.

Retten ga MSD medhold. Retten viste bl.a. til at partene var uenige om beskyttelsessertifikatet var ugyldig. Siden en evt. patentbegrensning vil ha tilbakevirkende kraft og dermed virkning fra den dag patentsøknaden ble inngitt, kunne utfallet i saken om patentbegrensning få betydning for det omtvistede erstatningskravet. Saken skal dermed stanses til spørsmålet om patentbegrensning er rettskraftig avgjort.

Saksnummer er 23-076687TVI-TOSL/04.

Tillatelse av fagartikkel som bevis i vurderingen av gyldigheten av opphevelse av patent

11. november avsa Oslo tingrett kjennelse i sak mellom Neste Oyj ("Neste"), og Klagenemnda For Industrielle Rettigheter ("KFIR") og Preem AB. Hovedspørsmålet i saken gjaldt gyldigheten av KFIRs vedtak som opphever Nestes patent på grunn av manglende oppfinnelseshøyde. Patentet gjaldt en dieselbrenselblanding med forbedrede kuldeegenskaper og metoder for å fremstille denne.

Kjennelsen gjelder spørsmål om partshjelp og bevisavskjæring, men vi konsentrerer oss her om spørsmålet om bevisavskjæring. Neste krevde at en forskningsartikkel vedlagt som bilag til KFIRs tilsvar skulle avskjæres som bevis. Neste hevdet at tingretten var avskåret fra å behandle alternative mothold som KFIR ikke hadde vurdert i gyldighetssaken, og at artikkelen, som blant annet gjaldt dieselens egenskaper, ikke var relevant i oppfinnelseshøydevurderingen (tvisteloven § 21-7).

Tingretten avfeide Nestes anførsel. Spørsmålet om diesel inneholdt en av de påståtte egenskapene som KFIRs vedtak la til grunn, utgjorde en hjelpevurdering i spørsmålet om oppfinnelsen hadde oppfinnelseshøyde på tidspunktet for inngivelse av patentsøknaden. Fagartikkelen var et tillatt nytt bevis ved vurderingen av det rettsstiftende faktum vedtaket bygget på, og kunne derfor føres.

Saksnummer er 23-108997TVI-TOSL/04.

Utvalgte avgjørelser fra den felles patentdomstolen (UPC)

Ordningen med den Felles Patentdomstolen (Unified Patent Court, UPC) og EUs enhetspatent trådte som kjent i kraft 1. juni 2023. Les mer om hva ordningen innebærer for norske virksomheter i denne artikkelen.

Nedenfor gir vi en oppdatering på utvalgte interessante avgjørelser fra UPCs lokale divisjoner og appellkamre:

UPC tolker at datterselskap faller utenfor partsbegrepet

I den lokale UPC-divisjonen i München er det en pågående tvist mellom legemiddelselskapet Meril GmbH ("Meril") og Edwards Lifesciences Corporation vedrørende ugyldighet av patent EP 3 646 825. Nylig leverte imidlertid Merils heleide italienske datterselskap et ugyldighetssøksmål av samme patent til den sentrale divisjonen i Paris.

Utgangspunktet for UPC er at enhver part i avtalen kan innlevere et ugyldighetssøksmål til UPC. Samme part kan imidlertid ikke anlegge ugyldighetssøksmål for en annen divisjon dersom de allerede er part i et søksmål i en annen divisjon.

Merils italienske datterselskap var ikke "part" i tvisten i henhold til ordets rette forstand, men er likevel et heleid datterselskap av saksøker i divisjonen i München. Den sentrale divisjonen i Paris tillot imidlertid dette søksmålet, slik at hovedforhandlingen vil fortsette i Paris, mens den pågående prosedyren i den lokale divisjonen i München også vil fortsette.

Konsekvensen av dette er at gyldigheten av samme patent verserer i to førsteinstanser. I henhold til UPCs prosedyreregler kan de to ugyldighetssøksmålene bli slått sammen i München eller Paris.

UPC ilegger sin aller første bot

Den lokale divisjonen av UPC i Düsseldorf har 18. oktober ilagt den første boten i en UPC-sak. Dette følger etter UPCs første ex parte avgjørelse i juni, der retten utstedte en midlertidig forføyning i saken innen én dag etter begjæringen ble inngitt.

MyStromer anklager Revolt Zycling for å krenke deres patent EP 2 546 134 B1 med sin produktserie Opium. Revolt Zycling presenterte serien på en messe. Kort tid etter at messen startet, begjærte MyStromer en midlertidig forføyning mot Revolt Zycling. Den midlertidige forføyningen ble levert til Revolt Zycling på messen dagen etter begjæring ble inngitt. Den midlertidige forføyning påla Revolt Zycling å opphøre salget i Tyskland, Nederland, Frankrike og Italia, der Revolt Zycling måtte betale en bot på opptil € 250 000 hvis de ikke etterkom den midlertidige forføyningen.

Standen til Revolt Zycling på messen var imidlertid åpen i ytterligere to og en halv time etter den midlertidige forføyningen ble levert, og besøkende kunne fortsatt bestille prøveturer på el-syklene via Instagram frem til neste dag. Retten betraktet dette som en overtredelse og påla Revolt Zycling UPCs aller første bot. Hovedsaken om inngrepsspørsmålet er fortsatt pågående.

Les den tyske avgjørelsen her

Inflasjonsjustering av gebyrer til Det Europeiske legemiddelbyrå (EMA) for arbeid med legemiddelovervåkning

28. oktober ble det gjort endringer i legemiddelforskriften § 15-4 tredje. Bestemmelsen regulerer gjennomføring av forordning (EU) nr. 658/2014 om gebyrer til Det europeiske legemiddelbyrå (EMA) for arbeid med legemiddelovervåkning. Endringen er at det er inntatt en ny henvisning til forordning (EU) 2022/1520 som innebærer en ajourføring av avgiftene til EMA i overensstemmelse med inflasjonssatsen, og endrer forordning (EU) nr. 658/2014.

Les endringsforskriften her.

Ny høyesterettsdom om produsentrettigheter: Musiker fikk ikke produsentrett til lydopptak

Høyesterett avsa 5. desember dom som gjaldt krav om vederlag for produsentrettigheter til lydopptak etter åndsverksloven § 20.

Saken gjaldt en musiker som hadde fått tilsendt tre lydskisser til nye sanger, og som hadde gjort opptak av egenkomponerte enkeltspor (i form av basslinjer og melodilinjer basert på lydskissen) med eget utstyr. Enkeltsporene var deretter inkorporert i tre sanger som med musikerens samtykke var utgitt av et plateselskap. Et enkeltspor er i denne forbindelse et element i en sang som er spilt inn separat og deretter mikset inn i det endelige produktet.

Partene var enige om at musikeren hadde krav på artistroyalty som opphaver og utøvende kunstner av enkeltsporene. Videre var det enighet om at det var plateselskapet som hadde rettigheter som produsent for de endelige sangene.

Spørsmålet var om musikeren i tillegg hadde krav på vederlag som produsent av enkeltsporene. Åndsverksloven fastsetter at en produsent av lydopptak har til å råde over selve opptaket etter åndsverkloven § 20 og rett til vederlag ved offentlig fremføring og overføring til allmennheten etter § 21.

Når det gjaldt musikerens krav om produsentrettigheter for enkeltsporene, uttalte Høyesterett at "produsent av lydopptak" etter åndsverksloven § 20 er den som forestår - i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med - produksjonen av opptakene. I denne saken hadde musikeren gjort lydopptakene som en integrert del av hans rolle som komponist og artist i et prosjekt som var initiert, tilrettelagt og bekostet av plateselskapet. Det var da plateselskapet som hadde rettighetene som produsent etter åndsverkloven § 20.

Høyesterett presiserer at det kan være tilfeller der en som foretar opptak rent teknisk, etter de konkrete omstendigheter i den enkelte sak kan være produsent i lovens forstand. Som eksempel på dette kan nevnes en person som på eget initiativ filmer en aktualitetshendelse med sin mobiltelefon. Det var ikke tilfellet i denne saken.

Dommen (HR-2023-2282-A) kan leses her.

Ny lagmannsrettsdom om inngrep i databasevern og krenkelse av forretningshemmeligheter

Borgarting lagmannsrett avsa 9. oktober 2023 dom i sak mellom de konkurrerende helsebemanningsselskapene Konstali Helsenor AS ("Helsenor") og Start Medical AS ("Start Medical"). Spørsmålet var blant annet om Start Medical hadde gjort inngrep i Helsenors databasevern etter åndsverkloven § 24 og forretningshemmeligheter, jf. forretningshemmelighetsloven § 2 og tidligere markedsføringsloven § 28.

Bakgrunnen for saken var at tidligere ansatte i Helsenor, som ledd i overgangen til det nyoppstartede og konkurrerende selskapet Start Medical, tok med seg til sammen 20.000 opplysninger om oppdrag, kunder og vikarer fra Helsenors database. Opplysningene ble deretter importert i Start Medicals egne databaser og systemer. I tillegg hadde én av de ansatte skaffet seg tilgang til oppdragsinformasjon i Helsenors database ved å logge inn med vikarers brukernavn og passord, og benyttet denne tilgangen til å jevnlig logge seg inn i ca. ett år etter at han sluttet i Helsenor.

Lagmannsretten kom til at Helsenors database hadde databasevern etter åndsverkloven § 24. Dette skyldtes den store samlingen av data, til sammen ca. 50 000 opplysninger om helsevikarer, i tillegg til omfattende opplysninger om kunder og oppdrag. Videre var opplysningene strukturert på en systematisk måte, og det var medgått betydelige ressurser til oppbyggingen av databasen. Verdien av de enkeltstående opplysningene var uten betydning for vernets rekkevidde.

Opplysningene Start Medical hadde importert utgjorde til sammen 564 fullstendige vikarprofiler, 3 049 e-postadresser til helsefagvikarer, 11 929 e-postadresser til sykepleiervikarer og 4 372 e-postadresser til kunder, noe som etter lagmannsrettens syn måtte anses som "uttrekk" i bestemmelsens forstand. Videre medførte uttrekkenes størrelse og karakteren av opplysningene at uttrekket måtte anses å omfatte "vesentlig deler" av databasen, både kvantitativt og kvalitativt.

Lagmannsretten mente videre at det ikke var grunnlag for Start Medicals anførsler om at "vesentlige deler" måtte forstås som minst 50 % av databasen. Opplysningene som ble importert var av et slikt omfang og var basert på slike investeringer at de kunne hatt vært på egenhånd dersom de var lagret i en egen database, og måtte derfor ha vern selv om de inngikk som del av en større database.

Når det gjaldt inngrep i forretningshemmeligheter, kom lagmannsretten til at opplysningene også utgjorde Helsenors forretningshemmeligheter, fordi opplysningene var samlet og satt i en kontekst som tilførte dem betydelig verdi. Opplysningene var også behandlet som hemmelige av Helsenor. Det var ikke avgjørende at deler av informasjonen eller enkeltstående opplysninger var offentlig tilgjengelig.

Helsenor fikk på denne bakgrunn medhold i at Start Medical, samt en ansatt og tidligere daglig leder skulle forbys å bruke opplysningene hentet fra Helsenors database, og at de er ansvarlig for å betale erstatning eller vederlag etter åvl. § 81 og forretningshemmelighetsloven § 8. Saken var delt, og erstatnings- og vederlagsutmålingen utstår til senere behandling i lagmannsretten.

Thommessen representerte Helsenor for lagmannsretten.

Domsreferansen er LB-2022-91877. Dommen kan leses her.

Ny tingrettsdom: Spørsmål om et bokutkast utgjorde et fellesverk

Saken gjaldt krav om vederlag og erstatning for opphavsrettsbrudd. Det sentrale spørsmålet i saken var om et bokutkast (omtalt som "Fredløs") som partene hadde samarbeidet om utgjorde et fellesverk, og om den ene av samarbeidspartene hadde begått løftebrudd ved å senere utgi en annen bok (omtalt som "De ukjente krigsheltene").

Partene var enige om at Fredløs-utkastet hadde verkshøyde og dermed opphavsrettslig vern. Partene var også enige om at saksøkte hadde opphavsrett til Fredløs-utkastet. For at saksøker likevel skulle kunne nekte saksøkte å råde over verket, måtte han selv ha del i opphavsretten til dette – ved at Fredløs-utkastet utgjorde et såkalt fellesverk.

Retten kom til at saksøkers rolle i samarbeidsprosjektet var å bistå saksøkte, uten at han ved dette var med på å prege Fredløs-utkastets litterære uttrykk. At saksøker også hadde bidratt med et utkast til ett kapittel i manusutkastet, som retten ikke utelukket at var av skapende karakter, var ikke avgjørende. Dette bidraget lot seg skille ut som et selvstendig verk, og kunne ikke gjøre at bokutkastet som sådan var å anse som et fellesverk. På denne bakgrunn konkluderte retten med at saksøker ikke hadde rettigheter til Fredløs-utkastet.

Retten kom videre til at saksøkte ikke hadde begått noe løftebrudd ved å utgi "De ukjente krigsheltene". Saksøktes utsagn til saksøker ble tolket i lys av hvilke berettigede forventinger disse kunne gi saksøker, og sammenholdt med prinsippet om at ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for, som nedfelt i åndsverkloven § 67 (2).

Ettersom ingen av ansvarsgrunnlagene førte frem, var det ikke grunnlag for de krav saksøker hadde fremmet om vederlag, erstatning, oppreising og tilbakekall av "De ukjente krigsheltene".

Saksnummer er 23-018170TVI-TOSL/03.

Ny tingrettsdom vedrørende bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale ved gjengivelse av podcast

To studenter ved Nord Universitetet i Bodø fremmet krav om vederlag og/eller erstatning for brudd på åndsverkloven § 3, subsidiært markedsføringsloven § 25, for avisen Bodø NU's publisering av en nyhetsartikkel som bygget på studentenes rettigheter til podcasten "Fengselspodden". Studentene anførte at artikkelen til Bodø NU utgjorde en rettstridig bearbeidelse av podcasten.

Retten kom, under tvil, til at det forelå en krenkelse av studentenes opphavsrett til podcasten. Tvilen var knyttet til om måten det var sitert på i artikkelen var innenfor eller utenfor det som anses som vanlig praksis for sitat i presse og kringkasting. Retten kom likevel til at artikkelen hadde for store likhetstrekk med podcasten, og at verken sitatretten i åvl. § 29 eller nyhetsunntaket i åvl. § 36 kom til anvendelse.

Det ble lagt til grunn at artikkelen hadde inntatt mer enn hva som lovlig kan siteres etter sitatunntaket, og at podcasten ikke omhandlet en dagsaktuell sak i lovens forstand. Ettersom retten kom til at det var gjort inngrep i studentenes rettigheter etter åvl § 3, fant retten at det ikke var nødvendig å ta stilling til hvorvidt avisens handlemåte også kunne rammes av markedsføringsloven.

Studentene ble tilkjent 10 000 kroner i rimelig vederlag for krenkelsen, jf. åvl. § 81 første ledd bokstav a. Dobbelte av rimelig vederlag ble ikke tilkjent ettersom retten mente journalisten som hadde skrevet avisartikkelen kun hadde opptrådt uaktsomt og ikke grovt uaktsomt.

Saksnummer er 23-018170TVI-TOSL/03.

To avgjørelser fra tingretten vedrørende krav om vederlag for bruk av fotografier

Sak 23-095386tvi-tosl/03

Sak 23-095386TVI-TOSL/03 gjaldt krav om betaling for et bilde av fasaden på Norges Bank, gjengitt i et blogginnlegg om fastrente publisert av et oppstartsselskap. Fotografiet var tatt av en grafisk designer og yrkesfotograf.

Fotografen tok kontakt med selskapet som slettet bildet fra nettsiden samme dag, og byttet det ut med et annet illustrasjonsfoto som var fritt tilgjengelig. Partene var enige om at fotografiet var vernet som fotografisk bilde etter åndsverkloven og at fotografen hadde krav på rimelig vederlag for bruken. Uenigheten gjaldt størrelsen på vederlaget, og hvorvidt selskapet hadde handlet med forsett eller grov uaktsomhet slik at fotografen hadde krav på dobbelt vederlag etter åvl. § 81 (2).

Retten kom til at bruken av bildet – publiseringen på blogginnlegget i fire måneder – var beskjedent og at også den økonomiske verdien av bruken var beskjeden, og utmålte et skjønnsmessig vederlag på 500 kroner ekskl. mva. Det ble i vurderingen vektlagt at bildet var relativt generisk, og at det finnes tilgjengelig lignende illustrasjonsbilder til dels gratis på nettet. Det var da begrenset hva markedet ville være villig til å betale, og hva som ville være markedspris for et slikt bilde. Fotografen ble tilkjent det dobbelte av rimelig vederlag – NOK 1 000 – som følge av at selskapet hadde handlet grovt uaktsomt ved å ikke gjøre noen undersøkelser for å sjekke om fotografen hadde samtykket til vederlagsfri bruk, eller gjort noen andre forsøk på å klarere bruken. Tingretten uttalte at med mindre det fremgår eksplisitt at bildet er gratis, må brukeren regne med at bildet må lisensieres.

Sak 23-113971TVI-TOSL/05

Sak 23-113971TVI-TOSL/05 gjaldt krav om vederlag/erstatning etter åndsverkloven for urettmessig bruk av et fotografi ved annonsering av privat hytteutleie på finn.no. Det aktuelle bildet var et fotografi av to tresnekker som kjørte i kveldslys ved innløpet til Stavern havn, som var lagt ut på fotografens nettside. Bildet var ikke merket eller underlagt tilgangssperre, men det fremgikk på nettsiden at det kostet penger å bruke/kjøpe bildene.

Saksøkte, en privatperson som leide ut sin hytte, hadde tatt et bilde av en dataskjerm som viste fotografens bilde i en svart ramme. Partene var enige om at bruken i finn-annonsen utgjorde en krenkelse av fotografens enerett, men var uenige om en betaling på NOK 2 200 som saksøkte hadde foretatt, var tilstrekkelig. Partene var også uenige om hvorvidt det var mulig for saksøkte å finne frem til bildet på internett uten å samtidig bli oppmerksom på at det kostet penger å bruke det.

Retten fant at bruken av fotografiet var svært beskjeden og at saksøkte neppe ville vært villig til å betale særlig mye dersom hun hadde forstått at dette var en forutsetning for bruk av bildet. Retten kom til at et rimelig vederlag for bruken utgjorde NOK 1 000. Det ble videre lagt til grunn at det skulle utmåles dobbelt vederlag. Retten viste i denne forbindelse blant annet til at saksøktes handlemåte – hvor hun selv hadde tatt et fotografi av en dataskjerm hvor bildet fremkommer – tydet på at hun ikke hadde følt seg helt trygg på at opphaver hadde gitt samtykke til fri benyttelse. Ettersom retten mente det ikke skulle beregnes merverdiavgift av fordoblingen innebar dette at vederlaget ble satt til NOK 1 800.

Avgjørelse fra EU-domstolen: avgrensninger i eneretten til eksemplarfremstilling for privat bruk

EU-domstolen avsa 23. november dom i sak C-260/22 (Seven.One Entertainment Group). Saken gjaldt spørsmål om tolkningen av artikkel 5(2) b i Opphavsrettsdirektivet (Direktiv 2001/29/EC) som åpner for avgrensninger i eneretten til eksemplarfremstilling foretatt av en fysisk person til privat bruk og til ikke-kommersielle formål. Bestemmelsen forutsetter at det ytes rimelig kompensasjon til rettighetshaver.

Mer konkret var spørsmålet om en kringkastingsorganisasjon har krav på rimelig kompensasjon for eksemplarfremstilling av deres kringkastingssendinger gjort av fysiske personer for privat bruk og ikke-kommersielle formål. Saken gjaldt videre spørsmål om kringkastingsorganisasjoner kan unntas fra retten til rimelig kompensasjon ettersom de i noen tilfeller har krav på rimelig vederlag i egenskap av å være filmprodusenter. Saken ble brakt inn som følge av en verserende sak mellom en kringkastingsorganisasjon og en kollektiv forvaltningsorganisasjon i Tyskland, der tysk rett ikke ga kringkastingsorganisasjoner noen slik rett til rimelig kompensasjon.

EU-domstolen uttalte at medlemsstatene som har implementert unntaket for privat kopiering, må garantere kringkastingsorganisasjoner rett til rimelig kompensasjon for skade som er påført dem ved kopiering til privat bruk og for ikke kommersielle-formål. At en kringkastingsorganisasjon noen ganger har krav på vederlag fordi de også utøver sine produsentrettigheter, endret ikke på dette.

EU-domstolen uttalte videre at kompensasjonen må være knyttet til den skaden rettighetshaver er påført som følge av den private kopieringen, og at medlemsstatene har mulighet til å gi unntak for betaling av rimelig kompensasjon der skaden påført rettighetshaver er minimal. Kun i de tilfeller der skaden påført kringkastingsorganisasjonen var minimal, ville det være i tråd med artikkel 5 (2) b å unnta kringkastingsorganisasjonene fra retten til rimelig kompensasjon.

Dommen kan leses her.

Høringsnotat: Forslag til lovendringer for å gjennomføre digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte 22. november ut et høringsnotat med forslag til tiltak for gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet (EU) 2019/790) og nett- og videresendingsdirektivet (EU) 2019/789) i norsk rett. Forslaget innebærer flere endringer i åndsverkloven, lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. og tvisteloven.

Digitalmarkedsdirektivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre markedet, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Blant de mest sentrale endringene som vil komme ved gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet er regler om plattformansvar og rettigheter i pressepublikasjoner. I tillegg har det vært mye fokus rundt de nye avgrensningsreglene knyttet til tekst- og datautvinning, spesielt som følge av at disse reglene vil presumeres å få anvendelse for bruk av verk til trening av generativ AI.

Disse reglene vil oppsummeres kort i det følgende:

Plattformansvar. Departementet har foreslått å gjennomføre direktivets artikkel 17 som pålegger tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester (tjenester som har som ett av sine viktigste formål å lagre og gi allmennheten tilgang til en stor mengde opphavsrettslig beskyttet innhold, som er lastet opp av brukerne av tjenesten) et opphavsrettslig ansvar for brukeropplastet innhold. Tjenester som vil omfattes av dette ansvaret vil eksempelvis være YouTube, TikTok og Facebook. Reglene vil innebære at det er tilbyderne av slike tjenester som i opphavsrettslig forstand anses å tilgjengeliggjøre innhold til allmennheten når de gir offentlig tilgang til opphavsrettslig beskyttet materiale som lastes opp av deres brukere. Dette innebærer at tjenestetilbyderen må sørge for at rettighetshaveren har samtykket til bruken av verket som forekommer i tjenesten. Tjenestetilbyderen kan etter omstendighetene bli ansvarsfri dersom tilbyderen har gjort sitt beste for å innhente tillatelse fra rettighetshaverne og fjernet innhold ved mottak av informasjon fra rettighetshavere om forekomst av uautorisert utnyttelse (en «notice and take down»-forpliktelse).

Rettigheter i pressepublikasjoner. Ved gjennomføring av direktivets artikkel 15 foreslås innføring av en ny enerett for utgivere av pressepublikasjoner. Pressepublikasjoner er definert som en samling bestående hovedsakelig av litterære verk av journalistisk art, som ikke utgis for vitenskapelige eller akademiske formål, og som a) utgjør en enkeltstående enhet av et tidsskrift eller en regelmessig oppdatert publikasjon under en enkelt tittel, b) har som formål å gi allmennheten opplysninger om nyheter eller andre temaer, og c) utgis i ethvert medium på initiativ av en utgiver og under dennes redaksjonelle ansvar og kontroll. Eneretten vil omfatte fremstilling av nettbaserte eksemplarer av pressepublikasjoner og til overføring av publikasjonene til allmennheten på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til publikasjonen. Enerettens vernetid er to år regnet fra utløpet av året publikasjonen ble utgitt for første gang. Det er også foreslått innført en ny særskilt avtalelisensbestemmelse for bruk av pressepublikasjoner.

Tekst- og datautvinning. Direktivets artikkel 3 og 4 inneholder regler om eksemplarfremstilling som skjer med tekst- og datautvinningsformål. Reglene er foreslått gjennomført og vil innebære en innskrenking av eksemplarfremstillingsretten for åndsverk og nærstående rettigheter. Rettighetshavere vil for det første ikke kunne motsette seg tekst- og datautvinning som har vitenskapelig forskning som formål. Videre vil tekst- og datautvinning som skjer i kommersielt øyemed være tillatt så lenge ikke rettighetshaver har inntatt et uttrykkelig forbehold mot at verkene brukes i slik utvinning og at tilgang til verket som fremstilles som ledd i slik utvinning ellers er lovlig. Det skal være nevnt at tekst-og datautvinning har vært mye i fokus pga. relevansen for opptrening av generativ AI.

Blant de øvrige reglene som er foreslått implementert gjennom digitalmarkedsdirektivet kan nevnes avgrensningsregler knyttet til bruk av verk i digitale og grensekryssende opplæringsvirksomhet og eksemplarfremstilling av hensyn til bevaring av kulturarv. I tillegg er det foreslått innført regler om kulturarvinstitusjoners bruk av verk som ikke lenger er i handelen og en avgrensning av fotografiretten relatert til eksemplarfremstilling av billedkunstverk som er falt i det fri. Forslaget omfatter også flere regler som skal styrke opphaverens og utøvende kunstners posisjon i markedet, herunder retten til rimelig vederlag og avtalejusteringsordninger.

Nett- og videresendingsdirektivet bygger videre på satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF) og innebærer en ytterligere harmonisering av reguleringen på området. Formålet med direktivet er å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre medlemsstater ved å lette klarering av opphavsrettslig beskyttet innhold i slike programmer. Direktivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med visse nettoverføringer samt videresending og annen distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer. Direktivet vil i det vesentligste være av betydning for kringkastingsforetak, TV-distributører, rettighetshavere og kollektive forvaltningsorganisasjoner som lisensierer rettigheter på det audiovisuelle området. Overordnet er det spesielt to regelsett i departementets forslag som vil kunne være av betydning for aktørene som opererer i dette markedet:

Opprinnelseslandprinsippet for nettbaserte tjenester. Ved implementeringen av direktivets artikkel 3 foreslås innført regler om at anvendelsen av opprinnelseslandsprinsippet i en viss utstrekning også skal gjelde for kringkastingsforetaks såkalte tilknyttede nettbaserte tjenester. Reglene omfatter kringkastingsforetakenes "nettspillere" hvor radio- eller fjernsynsprogrammer tilgjengeliggjøres for allmennheten samtidig med eller i et definert tidsrom etter kringkastingsforetakets utsendelse av disse programmene. Ved bruk av opprinnelseslandsprinsippet for slik tilgjengeliggjøring vil deler av innholdet i slike tjenester bare måtte klareres i det landet kringkastingsforetaket har sitt hovedsete, selv om tjenesten også er tilgjengelig i andre EØS-land. Regelen vil imidlertid ikke gjelde for alle fjernsynsprogrammer som tilgjengeliggjøres gjennom kringkastingsforetakets nettspillere, men bare for nyhets- og aktualitetsprogrammer og for kringkastingsforetakets selvfinansierte egenproduksjoner.

Distribusjon ved "direct injection". Direktivet artikkel 8 nr. 1 bestemmer at dersom et kringkastingsforetak ved "direkte injeksjon" overfører sine programbærende signaler til en signaldistributør uten selv å overføre disse signalene direkte til allmennheten, og signaldistributøren overfører dem til allmennheten, skal kringkastingsforetaket og signaldistributøren anses for å delta i én enkelt overføring til allmennheten som de skal innhente tillatelse til fra rettighetshaverne. Regelen klargjør usikkerheter som oppsto i kjølevannet av EU-domstolens avgjørelse i sak C-325/14 (SBS). Departementet har foreslått å implementere artikkel 8 og forslaget bygger også på at disse reglene ikke bare skal gjelde ved grensekryssende overføring, men også i tilfeller hvor både kringkastingsforetak og TV-distributør befinner seg i Norge. Departementet har også foreslått at gjeldende klareringsregime for videresending i åndsverkloven § 57 tredje ledd gis tilsvarende anvendelse for klarering ved direkte injeksjon. Dette innebærer at TV-distributørenes bidrag til tilgjengeliggjøringen vil være underlagt obligatorisk kollektiv forvaltning, mens kringkastingsforetakets bidrag kan klareres direkte med rettighetshavere.

Dom om registreringsnekt for beskrivende varemerker I – "ARCTIC WATER"

Oslo tingrett avsa 7. november dom i saken mellom Macks Ølbryggeri AS ("Macks") og Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR"). Spørsmålet var om varemerket ARCTIC WATER mangler særpreg og er beskrivende for "mineralvann med og uten kullsyre" i klasse 32. Macks fikk varemerkeregistrering for ARCTIC WATER i 2001, og vurderingen av gyldigheten skulle derfor skje ut fra forholdene slik de forelå på registreringstidspunktet og etter § 13 i varemerkeloven fra 1961, som tilsvarer 2010-lovens § 14.

Tingretten sluttet seg til KFIRs redegjørelse for de rettslige utgangspunktene. For at et merke skal anses beskrivende, må det være en tilstrekkelig direkte og spesifikk forbindelse mellom varemerket og varene. For merker som består av en kombinasjon av flere elementer, er det ikke tilstrekkelig at elementene hver for seg er beskrivende, også sammensetningen må oppfattes som direkte beskrivende for at merket skal kunne nektes.

Det var ikke tvilsomt at WATER måtte anses beskrivende for mineralvann. Uenigheten mellom partene bestod i hvorvidt sammenstillingen av ARCTIC og WATER innebærer at varemerket er beskrivende. I vurderingen av dette tok retten med henvisning til HR-2016-2239-A utgangpunkt i en to-trinnsvurdering av henholdsvis (1) om merket er kjent for omsetningskretsen som en geografisk stedsangivelse og (2) om omsetningskretsen vil, eller kan i fremtiden, forbinde stedsangivelsen med egenskaper ved de aktuelle varene og tjenestene.

Retten var her enig med KFIR i at ARCTIC (Arktis) ville oppfattes av omsetningskretsen som en geografisk stedsangivelse. I del to av vurderingen uttalte retten med henvisning til bla. C-109/97 og HR-2016-2239-A at stedsangivelsen må anses som beskrivende dersom den er egnet til å oppfattes slik at den angir opphavet til varen eller tjenesten, uavhengig av om varen eller tjenesten faktisk har sitt opphav der. Varemerket må også anses beskrivende når den geografiske stedsangivelsen antyder en forbindelse til varene, jf. også tidligere varemerkeloven § 13 første ledd.

Retten var også enig med KFIR i at uavhengig av hvorvidt omsetningskretsen vil tro at varen faktisk har sitt opphav i Arktis, vil ARCTIC fremkalle positive assosiasjoner og følelser hos omsetningskretsen når de møter merket på "mineralvann med og uten kullsyre", og kunne oppfattes som en indikasjon på at mineralvannet er kaldt og friskt. Dette vil igjen kunne påvirke forbrukernes valg i kjøpssituasjonen ved at varen assosieres til sted som vekker de nevnte positive følelsene. Forbindelsen mellom varen og stedet ble derfor ansett som tilstrekkelig direkte til at omsetningskretsen vil forbinde ARCTIC med egenskaper ved de aktuelle varene og tjenestene.

På denne bakgrunn måtte ARCTIC WATER anses som en angivelse av varens art og geografiske tilknytning, og derfor beskrivende, og varemerkeregistreringen ble derfor kjent ugyldig.

Saksnummer er 23-025997TVI-TOSL/04.

Dom om registreringsnekt for beskrivende varemerker II – kombinerte varemerker "IS-FRITT"

Oslo tingrett avsa 4. desember dom i saken mellom Everdry AB ("Everdry") og Staten v/Klagenemnda for industrielle rettigheter ("KFIR"). Spørsmålet i saken var om de kombinerte varemerkene/merker med både tekst- og figurelementer "IS-FRITT" (som gjengitt nedenfor) manglet særpreg og er beskrivende for de angitte varer og tjenester. Varemerkene var registrert med varefortegnelsen "Salts [chemical preparations]; chlorides; anti-slip agent consisting of salts or chlorides; liquid salt for deicing; anti-freeze chemicals; chemical preparations for melting snow and ice."

Bakgrunnen var at Everdry hadde fått registrert varemerkene i Sverige. Everdry hadde inngitt internasjonal varemerkesøknad, og hadde her bedt om at varemerkene skulle ha virkning i Norge. Det følger av varemerkeloven § 70 at Patentstyret ved denne type søknader skal undersøke om registreringsvilkårene i varemerkeloven §§ 14 til 16 er oppfylt. Søknaden avslås om registreringsvilkårene ikke er oppfylt.

KFIR hadde avslått varemerkesøknaden, under henvisning til at varemerkene manglet varemerkerettslig særpreg og at vilkårene for registrering i varemerkeloven § 14 ikke var oppfylt. KFIR kom også til at varemerkesøknaden skulle nektes etter varemerkeloven § 15 fordi varemerket inneholdt et svensk flagg, og Everdry ikke kunne dokumentere å ha mottatt samtykke for bruken av svenske myndigheter.

Retten mente at de to varemerkene er beskrivende og ikke hadde tilstrekkelig særpreg, og at vilkårene for registrering i varemerkeloven § 14 derfor ikke var oppfylt. Det var da ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene i varemerkeloven § 15 for bruk av statsflagg var oppfylte eller ikke.

Retten baserte seg på vanlige rettslige utgangspunkter for vurderingen av særpreg; vurderingen måtte gjøres på bakgrunn av de varer eller tjenester merket er søkt registrert for, og utfra gjennomsnittsforbrukerens oppfattelse av merket. Gjennomsnittsforbrukeren i denne saken kunne være både private sluttbrukere og profesjonelle næringsdrivende.

Særpreget til kombinerte varemerker som inneholder både tekst- og figurelementer skal vurderes ut fra merkenes helhetsinntrykk. Når et merke inneholder mye tekst, som i denne saken, fant retten at det var formålstjenlig å ta utgangspunkt i teksten.

Her fremstod ordet "IS-FRITT" som det mest framtredende ordet. Ordet henledet oppmerksomheten til det vanlige norske ordet "fritt for is" og ble ansett beskrivende for varens formål. Retten mente at saken skilte seg fra andre dommer som f.eks. SUPERLEK (Rt. 1999 side 641) og BABY-DRY (C-383/99) som gjelder ordsammensetninger som ikke i seg selv utgjør vanlige ord, og som derfor ble akseptert som varemerker. Friholdelsesbehovet gjorde seg sterkt gjeldende. Retten kunne ellers ikke se at den øvrige, lesbare teksten i varemerkene bidrog til å frata teksten dets beskrivende karakter, inkludert bruken av ordet "EASY".

Etter en helhetsvurdering, hvor elementenes gjensidige påvirkning ble tatt i betraktning, kom retten (som KFIR) til at merkets samlede grafiske helhetsinntrykk ikke var egnet til å avlede oppmerksomheten fra merketekstens beskrivende karakter. Varemerket ble derfor nektet registrert, og KFIR ble frifunnet.

Everdry anførte subsidiært at KFIRs vedtak måtte oppheves på grunn av manglende veiledning om muligheten for unntaksanmerkning i varemerkeloven § 17. Bestemmelsen lyder:

"Inneholder et varemerke en bestanddel som ikke kan registreres særskilt, kan Patentstyret for å unngå uvisshet om varemerkerettens omfang, sette som vilkår for registrering at det ved en unntaksanmerkning angis at denne bestanddelen ikke omfattes av den beskyttelsen registreringen gir. Det forhold at unntaksanmerkning ikke er gjort, har ikke betydning for varemerkerettens omfang."

Retten kom til at det ikke var grunnlag for å kjenne KFIRs vedtak ugyldig. Bestemmelsen måtte forstås som først og fremst ha en funksjon som handler om å klarlegge eller tydeliggjøre omfanget av varemerkeinnehavers enerett. Den kunne ikke forstås som en mulighet til å få registrert merker som ikke ville vært registrerbare uten unntaksanmerkning. Retten mente at varemerkene i denne saken uansett ikke kunne vært registrert med unntaksanmerkning idet det var vanskelig å se at det ville vært noe igjen av varemerkene etter at de «bestanddel[er] som ikke kan registreres særskilt» var unntatt.

Saksnummer er 23-097809TVI-TOSL.

Uttalelser fra Næringslivets konkurranseutvalg

Sak 2023-7: Spørsmål om produktetterlikning og opptreden i strid med god forretningsskikk

21. september avsa NKU uttalelse i saken mellom Morild Norway AS og Apotek 1 Gruppen AS, hvor spørsmålet var om det forelå produktetterligning i strid med markedsføringsloven. Morild hadde utviklet og markedsført reflekterende tekstilprodukter, inkludert en sportskolleksjon kalt "Glitre", siden 2011. Apotek 1 solgte disse produktene frem til 2021, men avsluttet samarbeidet i 2022 og lanserte sin egen kolleksjon kalt Flexagon innkjøpt fra en annen leverandør. Morild anklaget Apotek 1 for ulovlig produktetterlikning, jf. markedsføringsloven § 30, samt brudd på god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 25.

NKU fant under tvil at produktene ikke var så like at det forelå forvekslingsfare for gjennomsnittsforbrukeren, jf. markedsføringsloven § 30. Det ble uttalt at produktserien Apotek 1 bestilte var temmelig lik originalen, da plaggene blant annet var sydd på samme vis, fargevalget på tekstilene er noenlunde likt, og mønsterplassering er lik. Likevel la NKU vesentlig vekt på at selve mønsteret er ulikt ved at Morilds rosemønster gir assosiasjoner til norsk håndarbeidstradisjon og snøkrystaller, mens Apotek 1 sitt produkt gir et enklere og mer minimalistisk uttrykk for en sekskantet snøkrystall.

NKU konkluderte likevel med at den samlede opptredenen fra Apotek 1 rammes av markedsføringsloven § 25. Partene hadde hatt et nært samarbeid, og etter NKUs syn hadde Apotek 1 ikke oppfylt den skjerpede variasjonsplikten de var underlagt. NKU uttalte videre at Apotek 1 hadde opptrådt illojalt ved at de blant annet hadde mottatt vareprøver fra Morild for neste sesong og ikke besvart deres henvendelser, men samtidig selv utviklet en svært lik produktserie. Det ble også konkludert med at Apotek 1 hadde etterlikningshensikt.

Uttalelsen kan leses i sin helhet her.

Avgjørelser fra EU-domstolen: Forbrukeres adgang til å gå fra fjernsalgsavtaler

5. oktober avsa EU-domstolen dom i sak C-565/22 (Sofatutor). Spørsmålet for EU-domstolen var om artikkel 9 (1) i forbrukerrettighetsdirektivet (Direktiv 2011/83/EF) skal tolkes slik at forbrukere kun har rett til å gå fra fjernsalgsavtalen én gang for avtaler om levering av tjenester som gjøres om til et betalt abonnement etter en gratis prøveperiode, eller om forbrukeren også har rett til å gå fra avtalen når den omgjøres til betalingspliktig eller hver gang den fornyes.

Avgjørelsen har relevans for norsk rett. Artikkel 9 (1) i direktivet er implementert i angrerettloven § 21 og gir forbrukere rett til å gå fra avtalen innen 14 dager etter den dag avtalen om tjeneste ble inngått.

Sofatutor er en online læringsplattform for grunnskole- og videregåendeelever i Østerrike. I de generelle vilkårene til Sofatutor fremgår det at de første 30 dagene forbrukere abonnerer på tjenesten er gratis og at abonnementet kan avsluttes når som helst i løpet av denne prøveperioden. Etter utløpet av disse 30 dagene fornyes abonnementet automatisk for en bestemt periode mot betaling av en abonnementsavgift, med mindre forbrukeren sier opp abonnementet. Den østeriske organisasjonen for forbrukerinformasjon (Verein für Konsumenteninformation) argumenterte for at forbrukere har angrerett ikke bare når den gratis prøveperioden på 30 dager er avsluttet, men også når avtalen gjøres om til et betalt abonnement og hver gang avtalen fornyes.

EU-domstolen fastslo at for abonnement med en gratis prøveperiode, som fornyes automatisk med mindre det blir kansellert, gir Artikkel 9 (1) forbrukeren kun rett til å gå fra avtalen én gang. Forbrukeren innvilges likevel en ny angrefrist etter prøveperioden dersom forbrukeren ikke ble informert på en klar, forståelig og uttrykkelig måte, på tidspunktet for inngåelsen av avtalen, om at abonnementet blir betalingspliktig etter den innledede gratis prøveperioden. EU-domstolen mente at denne informasjonen var av fundamental betydning for forbrukeren og gjør han i stand til å ta en overveid beslutning om hvorvidt han skal inngå en avtale med den næringsdrivende. Når denne informasjonen er gitt til forbrukeren, rettferdiggjør ikke formålet med angreretten at forbrukeren får en fornyet angrefrist. Avgjørelsen kan leses i sin helhet her.

Lovendringer, lovforslag, høringer og initiativ

forslag til tiltak for et mer forbrukervennlig strømmarked sendt på høring

Regjeringen varslet som nevnt i forrige nyhetsbrev om lov- og forskriftendringer med sikte på å skape et mer forbrukervennlig marked. Den 3. november ble forslaget sendt på høring.

Målet er å gjøre det enklere for strømkunder å finne gode strømavtaler og avslutte dårlige strømavtaler. Endringsforslagene er blant annet:

• Plikt til å opplyse dersom avtalen ikke følger spotprisen time for time

• Innføring av en "nedkjølingsperiode" på 24 timer ved salg utenfor fast forretningssted, typisk ved telefon- og dørsalg

• Krav til opplysninger om bruddgebyr ved avtaleinngåelse

Mer informasjon finnes her.

Forbrukertilsynet har fattet vedtak om tvangsmulkt ovenfor 14 strømselskaper

I vår gjennomførte Forbrukertilsynet en kontroll med markedsføringen, tilgjengeligheten av prislister og opplysninger om angrerett hos de 19 største strømselskapene i landet. Alle strømselskapene har siden gjort endringer i sin praksis, men Forbrukertilsynet mener fortsatt at det er høy risiko for lignende lovbrudd i fremtiden. Den 17. november fattet derfor Forbrukertilsynet vedtak om tvangsmulkt ovenfor 14 av de 19 strømselskapene som ble kontrollert, der de konkluderer med at det forelå lovbrudd. Dersom strømselskapene bryter loven igjen, må de betale en tvangsmulkt på 100 000 kr hver uke.

Du kan se en liste over hvilke strømselskaper som har fått vedtak om tvangsmulkt, samt lenker til selve vedtakene her.

Norsk innspill til sak om den nye førprisbestemmelsen i EU-domstolen

Det er ikke bare i Norge den nye førpris-bestemmelsen i prisopplysningsforskriften § 9 a) får oppmerksomhet.

I mai 2023 ba en tysk domstol EU-domstolen ta stilling til om rabatt kan beregnes fra ordinærprisen, og om annonsering av gode priser, som ved uttrykket "prishøydepunkt", kan relatere seg til ordinærprisen. Nå har Norge gitt uttrykk for sitt syn på saken.

Audi Süd er en tysk supermarkedkjede, som høsten 2022 hadde kampanje på frukt, grønt og bær. Varene ble annonsert med en pris som det var strøket over og en lavere pris i større skrift. Det ble også oppgitt en prosentsats med det tyske flagget i bakgrunnen. Avslaget var basert på produktets ordinærpris, ikke førprisen. Under nåprisen var den laveste prisen de siste 30 dagene oppgitt. En av varene ble annonsert med teksten "prishøydepunkt".

Norge innga i slutten av september en såkalt "written observation", der det ble gitt uttrykk for at svarene på begge spørsmålene må være nei. Det norske innlegget inneholder flere interessante betraktninger som kan bidra til å tolke den nye førpris-bestemmelsen.

FORBRUKERTILSYNETS VEILEDER OM SALGSMARKEDSFØRING OPPDATERT

Forbrukertilsynet oppdaterer løpende veilederen om salgsmarkedsføring. Endringene markeres kun ved at datoen i starten av dokumentet endres, noe som byr på praktiske utfordringer for næringsdrivende som ønsker å følge retningslinjene.

Siste versjon av veilederen behandler flere praktiske problemstillinger og byr også på noen overraskelser. For eksempel mener Forbrukertilsynet at rabattkoder fra influencere som har åpne profiler vil påvirke førprisen.

Forbrukertilsynet oppdaterer fortløpende veilederen om salgsmarkedsføring, som kan leses her.

FORSLAG TIL ENDRINGER I PENGESPILLOVEN OM BRUK AV DNS-BLOKKERING

Kultur- og likestillingsdepartementet la 20. oktober frem en lovproposisjon (Prop. 6 L (2023–2024)) med forslag om endringer i pengespilloven for å begrense tilgangen til ulovlige pengespillnettsteder rettet mot det norske markedet. Sentralt i forslaget er regjeringens ønske om å lovfeste bruk av såkalt DNS-blokkering, samt en rett for Lotteritilsynet til å pålegge internettilbydere å gjennomføre slik DNS-blokkering av nettsider som tilbyr pengespill uten tillatelse. I praksis innebærer lovforslaget at når en spiller forsøker å nå et blokkert nettsted så sendes spilleren i stedet til landingssiden til internettleverandøren som spilleren bruker, der det er informasjon om at nettstedet er blokkert.

Proposisjonen kan leses i sin helhet her.

NYE REGLER FOR MARKEDSFØRING AV BOLIGAREAL

1. november lanserte Standard Norge en ny standard med tittel NS 3940 2023, som blant annet innfører nye begreper for arealmål. Begrepene P-rom og S-rom skal dermed ikke brukes lenger og erstattes nå av begrepet "Bruksareal (BRA)" med tilhørende underkategorier. De nye arealbegrepene skal brukes i all markedsføring av bolig fra og med 1. januar 2024 og Forbrukertilsynet har uttalt at bruk av gamle arealbegreper etter denne datoen fort vil kunne være villedende etter markedsføringsloven.

Forbrukertilsynet har oppdater sin veileder for markedsføring av bolig i tråd med de nye reglene. Du kan lese mer om den nye standarden her.

AI Act godkjent i EU

8. desember ble det endelig enighet om et felles regelverk rundt EUs foreslåtte European Union Artificial Intelligence Act ("AI ACT"). Forordningen forventes å tre i kraft innen to år, og vil gi et felles rammeverk for utvikling og bruk av AI.

I Thommessens AI-nyhetsbrev skrev vi om de foreslåtte reglene i direktivet, herunder reglene som pålegger AI-utviklere åpenhetsforpliktelser. I den foreslåtte tekstens artikkel 28b nr. 4 c) pålegges nemlig tilbydere av AI-systemer en forpliktelse til å dokumentere og gjøre allment tilgjengelig en tilstrekkelig detaljert oversikt over hvilke treningsdata som er beskyttet av opphavsrett.

Ifølge blant annet pressemeldinger fra EU-parlamentet, synes det nå å være enighet om å innføre slike åpenhetsforpliktelser. I tillegg synes det å være enighet om et generelt krav til at AI-modeller skal måtte overholde opphavsrettslovgivningen i EU. Antakelig vil dette blant annet innebære at utviklere av AI-modeller må sørge for å identifisere og respektere tilfeller der opphavere har valgt å ikke tillatte at deres verk blir benyttet til treningen av AI-modeller (såkalt "opt-out"), men dette gjenstår å se.

Teksten det er enighet om er ikke offentlig tilgjengelig, og det gjenstår fortsatt formell godkjenning i EU.

Etter endelig godkjenning vil AI Act bli fullt ut gjeldende i EU to år senere, noe som trolig betyr at den fullstendige implementeringen ikke vil finne sted før i 2026.

Avgjørelser fra Høyesterett: prosedyre ved domstolenes vurdering av om bevis utgjør forretningshemmeligheter

Høyesterett har i to kjennelser av hhv 4. oktober og 5. desember avsagt kjennelser om bevistilgang og hvordan domstolene skal gå frem for å vurdere om fremprovoserte er en parts forretningshemmeligheter og dermed omfattes av bevisunntaket i tvisteloven (§ 22-10), eller ikke og skal fremlegges.

Den første kjennelsen gjaldt krav om erstatning for etter en parts brudd på markedsføringsloven § 25 etter å ha fremsatt uriktig og negativ omtale av den andre parten i markedet. Lagmannsretten hadde i saken pålagt saksøker å fremlegge nærmere spesifisert kommunikasjon med en tredjepart, samtidig som at retten ga saksøker adgang til å sladde informasjon som parten anførte var forretningshemmeligheten. Motparten anførte at det var saksbehandlingsfeil av lagmannsretten å gi adgang til sladding uten at retten hatt de aktuelle dokumentene for gjennomsyn, for deretter å vurdere om det var vurdering for bevisfritak. Ankeutvalget uttalte at tvistelovens bevisregler må forstås som at retten har adgang, men ikke plikt, til å kreve aktuelle bevis utlevert før det ble standpunkt til et eventuelt bevisfritak (tvisteloven § 26-7, jf. § 22-10).

Ankeutvalget la til grunn tilsvarende rettsregel i den andre kjennelsen, som gjaldt fremleggelse av nye dokumentbevis i en sak om mineralrettigheter, og ankeutvalget viser i denne forbindelse uttrykkelig til den første kjennelsen fra oktober.

Kjennelsene kan leses her og her.

Thommessen representert saksøker i den første kjennelsen.

Nyheter fra Patentstyret

Patentstyret øker priser på forundersøkelser for patent, varemerke og design fra 1. januar 2024. De nye prisene følger her. Videre opplyser Patentstyret at det 1. januar 2024 kommer en ny utgave av klassifikasjon for varemerker (Niceklassifikasjonen). Listen inneholder enkelte nye angivelser av varer og tjenester. Mer informasjon finnes her.